Jente 20: Har ikke et godt forhold til brødrene sine

Hei

Så leit å høre at forholdet til brødrene dine ikke er noe godt. Det har gått litt i perioder forstår jeg, hvordan relasjonene til den ene og den andre har vært, men generelt sett høres jo ikke dette noe særlig bra ut. Du snakker om et savn etter kontakt. Føler du deg ensom i din familie når ingen snakker sammen eller ser hverandre? Det kan jeg isåfall godt forstå.

Dere er unge voksne alle tre, vil jeg tro, ettersom du allerede er 20 år. Da er det egentlig normalt at den "vanlige" søskenkrangelen går litt over. Det er å forvente at søsken kan få et mer voksent forhold til hverandre der de kan prate og ha glede av hverandre på en voksen måte, og ikke hele tiden knive om posisjoner eller goder i familien (slik yngre søsken gjerne holder på). Men du har det ikke sånn. Har du tenkt noe over hvordan du skulle ønske at det var? Hva, konkret, savner du? Det kan være et første skritt å forsøke å si noe om hvordan du skulle ønske ting var mellom dere. 

Hvilken av brødrene dine tror du det hadde vært lettest å snakke med? Start med den av de som du føler deg tryggest på. En dag han kommer ut av rommet sitt kan du forsøke å si at det er noe viktig du vil snakke med han om. Sørg for at dere har litt god tid og at det er ro rundt dere.

Kanskje kan du innlede med å si noe fint, hvor glad du er i han eller noe annet hyggelig? Da slapper han av og lytter.

Deretter kan du kanskje stille noen spørsmål, spørre hvordan han har det, om hvordan det er å bo hjemme om dagen. Lytt til hva han svarer.

Så kan du si noe om det du savner. Forsøk å være så konkret som mulig. Kom gjerne med eksempler på ting du kunne tenke deg at dere gjorde sammen. Da er det lettere for broren din å skjønne hva du mener og å gjøre det du ber om. Hvis du snakker ut fra hva du selv vil og hva du opplever, angriper du ikke han men sier noe fra ditt perspektiv. Det er gjerne lettere å høre på uten å gå i forsvar, og det skaper bedre forståelse hos broren din. 

Hvis du har noen nylige eksempler å vise til, kan du fortelle om hvordan du så på akkurat den situasjonen. Kanskje han da forstår hvordan du opplever det, og at han er i ferd med å endre atferd ovenfor deg?

Noen ganger kan det være greit å prate, men andre ganger kan det føles for vanskelig. Husk at du istedenfor da kan skrive en sms, et brev eller en mail og prøve å formidle de samme tingene. 

Hvis det også blir for vanskelig så husk at du også kan snakke med deres foreldre om dette, jeg regner med at også de bor i huset sammen med dere? Kanskje de kan hjelpe deg i kommunikasjonen med brødrene dine? Dersom det er slik at brødrene dine spiller så mye at det er skadelig for dem er det foreldrene dine sitt ansvar å ta tak i dette og hjelpe dem tilbake til et liv med vanlige hverdagsrutiner. Men det kan være viktig for dem å få vite hvordan du tenker og hva du ser.

Under svaret mitt har jeg lagt ved noen artikler som gir flere tips til hvordan dere kan snakke sammen. Jeg håper de kan inspirere deg før du evt tar en samtale med enten en av brødrene dine eller med foreldrene dine. Lykke til! 

Vennlig hilsen familieterapeuten