Jeg er redd for at noe galt skal skje med hodet. Hva gjør jeg?

Hei jente 20 år

Vi forstår godt at du er redd. Det er helt naturlig etter det du har gjennomgått. Jeg tror at en forutsetning for å ikke være så redd er å vite hva som faktisk kan gå galt.

Som du vet har hjernen sitt eget vanndreneringssystem. Dypt inne i storehjernen dannes det vann i det som kalles ventrikkelsystemet. Dette vannet sirkuleres og tas opp igjen på utsiden av hjernens overflate. På denne måten opplever hjernen en kontinuerlig resirkulering av frisk væske som kalles cerebrospinalvæske.

Hvis man får et passasjehinder ett eller annet sted slik at væsken som produseres ikke kommer seg ut kan hulrommene utvide seg på grunn av det økte trykket. Dette kalles hydrocephalus eller 'vannhode' i dagligtale. Hvis hydrocephalusen blir truende stor slik at den presser deler av hjernen utover mot innsiden av hodeskallen vil nevrokirurgene avlaste trykket ved å lage en shunt. Væsken som avlastes må jo gå et sted. Derfor pleier kirurgene ofte å lage et rør som går helt ned til magen der kroppen lett reabsorberer væsken. 

En ting som kan skje er at shunten svikter på en eller annen måte. Man vil da oppleve typiske symptomer som du kjenner godt til, slik som hodepine og oppkast. Shuntsvikt er som regel ikke en hyperakutt tilstand (slik som visse typer hjerneblødninger) slik at man som regel har minst 1-3 timer på å komme seg til et sykehus med nevrokirurgisk kapasitet (Trondheim, Tromsø, Bergen, Oslo). Skulle du få hodepine og kvalme/oppkast er jobben din å kontakte helsevesenet på nr 113 og informere om at du har en shunt i hodet i tillegg til å angi dine symptomer. Dette er en problemstilling som operatører som svarer på 113-telefoner skal være kjent med, slik at du blir gitt en høy prioritet. Jeg vil derfor tro at det er rimelig usannsynlig at du havner i en situasjon der du får hjelp for sent. Shuntsvikt er en gradvis prosess der du vil få mye symptomer før du eventuelt mister bevisstheten, så sånn sett er det ingen risiko for at du 'ikke oppdager at du dør'. 

Et annet aspekt her er å leve med risiko. Ca 2% av befolkningen har utposning på en blodåre i hjernen. De fleste av disse 2%-ene vet ikke at de har det. Noen har fått vite det etter at det tilfeldigvis ble oppdaget ved undersøkelse av annen årsak. Av disse 2% igjen vil noen få sprekke, ofte uten forvarsel, hvorav noen dør mer eller mindre momentant. Poenget mitt er at det er unngåelig å leve med noe risiko, og de fleste av oss er lykkelig uvitende til risikoen man lever med (slik som alle de som går rundt uvitende om utposning på blodåre i hjernen). Jeg tror det er viktig å forsøke å leve livet som normalt og ikke la risikoen være en hemmende faktor i hverdagen.

Masse god bedring og lykke til!

Med vennlig hilsen legen