Når jeg får en gutt interessert i meg mister jeg interessen. Hvorfor?

Jente, 17

Hei, når jeg blir kjent med en gutt jeg syntes er atraktiv blir jeg veldig desperat. Jeg kan holde på lenge å gjøre masse rart får å få personen til å bli intereset tilbake. Men hvis jeg derimot får gutten jeg er interisert i mister jeg helt interessen. Jeg blir flau av det faktume at han faktisk liker meg, og jeg får et helt annet synspunkt på personen og vil finne meg en ny. For 4 månder ble jeg veldig interessert i en gutt, og gjorde alt for at han skulle bli interesert tilbake. Det ble han, og da mistet jeg helt interessen, å fortalte han at vi passet best som venner. Da begynte han å møte en annen jente, og jeg ble veldig lei meg. Jeg fortalte han at jeg syntes det var skipt at han møtte henne. Og han kom tilbake til meg igjen. Å da mistet interessen igjen! Hvorfor er jeg sånn?? Jeg er oppvokst uten en pappa og har hørt at det er på grunn av « daddy issues». Hva tror du?

Svar

Spørsmålet og svaret er mer enn ett år gammelt. Endringer i lovverk og regelverk kan ha skjedd etter den tid. Se spørsmål og svar som ligner for nyere spørsmål.

Hei!

Takk for at du skriver til oss og forteller om frustrasjonen du har rundt dine følelsesmessige reaksjoner som oppstår rundt gutter du er interessert i.

Det du lurer på er hvorfor det er slik for deg. Det er ikke så lett og svare deg helt klart på det.

Det å bli interessert i noen som ikke er så interessert i oss tilbake kan gjøre at vi føler oss på et vis avvist. Når vi blir avvist så kan vi bli desperate og gjøre ting for å bli akseptert og/ eller få anerkjennelse. Dette er vår måte og knytte bånd til andre mennesker på. Om dette har en sammenheng med din historie som ikke har vokst opp med pappaen din kan være en mulighet uten at jeg kan si at det er årsaken.

Når vi så får bekreftet at vi ikke er avvist likevel så skjer det en følelsesmessig aktivering som kan gi en ro eller en avklaring for oss. Dette kan kanskje forklare hvorfor du mister interessen. Fordi du egentlig ikke er forelsket men "desperat" etter en anerkjennelse.

Om det er slik for deg vet jeg jo ikke men det er en ikke helt uvanlig erfaring. Mitt beste råd til deg er å be om en samtale hos helsesykepleier på skolen eller på helsestasjon for ungdom hvor du kan få sortert i tanker og følelser rundt det som skjer når du møter noen.

Jeg legger også ved noen artikler til deg som kan være til hjelp for deg å lese.

Lykke til!

Vennlig hilsen Psykiatrisk Sykepleier

Besvart: 10.11.2020

Oppdatert: 10.11.2020