Jeg kan ikke språket til mamma og det har skapt meg identitetsproblemer

Hei

Dette høres ut som en slitsom situasjon å være i. Det er mange ungdommer som vokser opp med en tilknytning til flere land, kulturer, tradisjoner, og språk, og flere vil nok kjenne seg igjen i det du beskriver. Det å lære flere språk på en gang er krevende, og det kan være derfor faren din ville at du skulle lære bare hans språk i første omgang. Det høres ut som at foreldrene dine ikke var enige om hvilke språk du skulle lære, og at det nå går ut over deg ved at moren din blir sur på deg. Det er trist å høre.

Du sier at du ikke vet hvor du hører hjemme. Ungdomstiden er en tid hvor mange lurer på hvem man er og prøver å finne seg selv. Alle mennesker er unike. Vi påvirkes av hvor vi vokser opp, hvilke land og kulturer vi har tilhørighet til, og av familien og vennene våre. Alt er med på å forme oss til den vi er. Når du har en blandet bakgrunn kan du plukke det beste fra alle kulturene og finne din egen identitet. Du er kanskje ekstra fleksibel fordi du forstår at folk er forskjellige og tenker forskjellig ulike steder. Det kan være både fint og vanskelig på samme tid.

Kan du snakke med moren din om hvordan du har det? Kan hun hjelpe deg å bli bedre kjent med hennes språk og kultur? Kan hun vise deg litt av musikken hun kunne ønske du kjente? Kanskje vil hun like at du viser henne at du egentlig er nysgjerrig? Du sier at du glemmer din fars språk nå pga korona. Det er naturlig, men heldigvis er det sånn at språk som du har lært som liten lett dukker opp igjen når du begynner å bruke det igjen. Det er krevende å kjenne et språk så godt at man kan snakke med foreldrene på dette språket, fordi det man har lyst til å si blir fort for komplisert. Men kan du starte med å lære deg helt enkle ord og uttrykk, og bruke de ordene du kan enda mer? Du kan kanskje også vise at du vil lære ting, kanskje be om at dere kan lage mat fra hjemlandet sammen?

Allikevel vil du aldri bli helt som dem. Du må være deg, og du må selv velge hvem du vil være. Jeg håper du vil finne ut at du ikke trenger å være som de andre for å føle deg "hjemme", at de kan godta deg som du er. 

Jeg håper det hjelper å snakke med moren din, at du kan få litt mer forståelse fra foreldrene dine. Det kan uansett hjelpe å snakke med noen om hvordan du har det. Det kan også være en god venn, helsesykepleier på skolen din eller en annen du stoler på.

Lykke til! Jeg heier på deg!

Med vennlig hilsen minoritetsrådgiver