Hva er egentlig en institusjon?

Hei,

fint at du tar kontakt om noe som kanskje er mer enn det som står i spørsmålet ditt.
Det kan virke som om mamma "truer" med å sende deg på en institusjon, for det er ikke sånn at foreldre bare kan sende barna sine på institusjon. For det første er det barneverntjenesten som vurdere og avgjør om det er behov for dette, og for det andre koster en institusjonsplass ca kr 10.000,- i døgnet - et beløp de færreste foreldre er villige til å betale for å "fikse" barna sine.

Nå vet jeg jo ingenting om hva mamma tenker bør "fikses", men jeg vet at barneverntjenesten (som også ønsker å fikse, eller reparere det som har gått i stykker) først og fremst ser på tiltak der som barnet bor; altså i hjemmet, sammen med de voksne som også bor der.

Hjelp kan være råd og veiledning, foreldrekurs, miljøarbeider, besøkshjem, fosterhjem, familieråd... Du kan lese mer om tiltak på hjemmesiden til hva Barne- ungdoms og familiedirektoratet. Barneverntjenesten skal vurdere den konkrete situasjonen, og prøve å gi den beste hjelpen for den aktuelle familien. Det beste er jo om familien og barneverntjenesten blir enige om hva som er lurt å prøve.

Men

dette forutsetter at du faktisk "kvalifiserer" for hjelp av barneverntjenesten. For at det skal skje må noen (dine foreldre, du selv eller andre) ha informert om de utfordringer som foreligger. Ganske ofte blir sånne henvendelser henlagt, men alle henvendelser tas på alvor, og sjekkes ut. Har lagt ved en artikkel om dette.

Spørsmålet ditt omhandlet institusjon.
Institusjon er egentlig mer enn det mange ungdommer kaller "instu"; og Store Norske leksikon har mer om dette.

Institusjon for ungdom under barnevernet har elementer av det du skrev, men du får ikke full uttelling for definisjonen din...

• Du bor i et hus, men det trenger ikke være så stort. Det kan se ut som et helt vanlig hus for en helt vanlig familie, men kan også bære preg av at det er en "offentlig bygning".
  Du kan bo sammen med mange andre, men det finnes også institusjoner hvor det bare er én ungdom - sammen med voksne ansatte.
• Du har ditt eget rom, for du har rett på privatliv.
• Det er sjeldent man kan gjøre som man vil på institusjon, men jeg håper du kjenner deg igjen i det, og at du heller ikke hjemme kan gjøre som du vil.
• Det er ikke uvanlig at ungdommer på institusjon har innetid, men også det er ganske normalt - og lurt.
• Det finnes institusjoner hvor man lever som fange, men de kalles fengsel, og har ingenting med barneverntjenesten å gjøre - unntaket er ungdomsfengsler, da barneverntjenesten gjerne har et samarbeid med disse. Det finnes kun to ungdomsfengsler i Norge, og disse har til sammen åtte plasser.

Det er nok et poeng at du ikke skal leve som en fange. Barneverntjenesten ønsker at ungdom skal ha stor grad av frihet, men som i resten av samfunnet forventes stor grad av ansvar. Ansvar og frihet henger sammen. Sånn er det på institusjon, og sånn er det vel også hjemme. Det kalles gjerne "gjensidig tillit".

Barneverntjenesten ønsker heller ikke at du skal slutte på skolen, men i og med at en institusjonsplassering er "siste utvei", og kun skal benyttes når alt annet er prøvd, så kan det være at man må endre noen daglige rutiner. Barnevernet ønsker å prøve andre tiltak før en går for institusjon. For å få plass på institusjon kan du risikere å måtte flytte.

Å slutte på skolen betyr ikke at man mister retten til å få undervisning, og det legges til rette for et godt dagtidstilbud der du plasseres - dette kan/bør være en skoleplass.

Du har ikke sagt noe om hvorfor mamma tenker at du trenger en institusjonsplassering. Kanskje sier hun dette i affekt, altså i lys av en opphetet situasjon hjemme? Eller som et resultat av noe du har gjort?
Kanskje hun er oppgitt, og føler på hvor vanskelig det er å oppdra ei jente som har blitt "fjortis". Kanskje hun, innerst inne ikke mener det...

Kjenner du deg igjen?

Grunnen til at man ikke ønsker å plassere på institusjon handler ikke om penger, men om innholdet i hjelpen. Innholdet i tiltaket har som mål at du, mamma og de rundt dere skal få de bedre, og bli bedre rustet for fremtiden. Men som sagt vet jeg ingenting om hva mamma tenker når hun "foreslår" institusjon.

Du må gjerne kontakte Alarmtelefonen. Vi vil lytte, prøve å forstå, hjelpe deg å sortere - og sammen kan vi finne handlingsalternativer for deg. Mamma kan også kontakte oss, men for deg kan det være ålreit å se på hva du selv kan gjøre for å endre din hverdag.

Kan det hende du gjør ting som frustrerer mamma?
Kan det hende du sier ting som sårer henne?
Kan det hende at dere irriterer hverandre, og ingen vet helt hvem som begynte?
Kan det hende at du og mamma kan sette dere ned, prate sammen om dette, og begynne å tro på at dere vil hverandre vel?

At "institusjonsspøkelset" svever rundt i hjemmet ditt er ikke så hyggelig, så jeg håper dere kan finne ut av dette - for begges del :)

Hilsen Alarmtelefonen for barn og unge (116 111) i samarbeid med ung.no

Du kan kontakte oss anonymt, hele døgnet