Hvorfor virker det som at jeg har mistet evnen til å gråte?

Hei, du.

Kjære deg - det høres ut som du har opplevd mye til tross for ung alder.

Det du beskriver om dine reaksjoner framstår helt naturlige utifra det du beskriver. Jeg skal si litt om hvordan jeg tenker rundt dette så kan du se om du kan bruke det til noe. Jeg får ulike refleksjoner rundt det du beskriver.

Du forteller om at du har opplevd at familiemedlemmer har vært både psykisk og fysisk syke siden du var liten og at du vet at det har påvirket deg. Dette har du nok helt rett i. Det er slik at barn mest av alt både ønsker og trenger kontakten fra sine nærmeste som barn - de er helt avhengige av den for å kunne forstå seg selv og verden rundt. Når denne kontakten på en eller annen måte blir vanskelig gjør barn så godt som hva som helst for å bli møtt, forstått, sett og anerkjent av sine viktigste tilknytningspersoner (oftest foreldre).

Barn er ofte svært tilpasningsdyktige og vil tilpasse seg det miljøet de lever i. Vi sier ofte at barn vet og skjønner mye mer enn voksne tror/håper/tenker. Dette er det nok mye rett i. Barn plukker opp stemninger, usagte ord, humør, situasjoner i familien og er som sagt tilpasningsdyktige og dermed tilpasser seg dette. Det at det har vært ganske mye "støy" rundt deg i form av at familiemedlemmer har hatt det vanskelig på flere måter har kanskje ført til at en del av din tilpasning nettopp handler om at ikke alle følelser har blitt tålt, møtt og sett (over tid) og dermed at du har måtte skyve dem litt vekk (dette skjer automatisk). Dette er helt vanlig å gjøre dersom barn opplever at følelser ikke blir møtt og regulert og forstått slik som de gjerne har behov for. Man setter da gjerne opp et automatisk psykologisk "forsvar" som beskytter følelsene og dermed har en funksjon på den tiden der forsvaret blir satt opp. Det er gjerne slik at slike typer psykologiske "forsvar" henger igjen og er automatiserte når vi blir voksne selv om situasjonen kanskje er annerledes og vi ikke trenger "forsvaret" på samme måte. Muligens kan det være noe ved dette du kjenner deg igjen i.

En annen refleksjon jeg fikk omhandler det du forteller om at du har kjent på at du føler deg tom på innsiden heller enn trist. Dette kan igjen være en forlengelse av det jeg skriver om over (at "forsvaret" er på) men det er også slik at veldig mange vil kjenne at depresjon i størst grad handler om tomhet/likegyldighet/initiativløshet heller enn direkte tristhet. Så dersom det er slik at du er deprimert (du forteller at du periodevis har hatt tydelige tegn på det) så er det ikke så rart at tomhetsfølelse kan være en fremtredende følelse.

Noen har det også slik at det å gråte kan være vanskelig når man har lite erfaring med det. Noen kan være redde for at følelsene skal komme "ut av kontroll" (og f.eks aldri stoppe) dersom man slipper dem til. Dette er imidlertid ikke sant (ingen følelser er farlige eller varer for evig) og det er trygt å kjenne på følelser dersom man får det til. Det kan være lettere å kanskje få til å finne ut av dette sammen med noen som kan hjelpe dersom det blir for skummelt og/eller vanskelig. Se under.

Du skriver ikke noe om du får eller har fått hjelp for å bearbeide det du har opplevd for å håndtere hvordan du har det nå best mulig. Dersom du ikke har det så kan det være en idé å ta kontakt (eventuelt ta kontakt på nytt) med fastlegen for en vurdering med tanke på dette.

Ønsker deg alt godt.

Med beste hilsen fra psykologen