Savner å være liten/få omsorg, søker det fra læreren og det er komplisert

Hei du!

Dette hørtes komplisert ut samtidig som det høres ut som du allerede har et ganske reflektert forhold til hvordan dette egentlig henger sammen. Du forteller om både ønsket om nærhet/bli sett samtidig som du kjenner på trangen til å avvise/ikke ta imot omsorg. Dette er kompliserte følelser og jeg tenker at det henger sammen med behov som ikke har blitt eller som ikke per i dag blir møtt.

Du savner å være liten. Du savner at noen ser deg og har omsorg for deg. Det er noe ved dette som sikkert mange kan kjenne seg igjen i - det er ønsket om å kjenne at man hører til og blir ivaretatt og kanskje også er det for noen en trygghet man søker tilbake til der man i mindre grad (enn i nåtid) trenger selv å ta valg/finne ut av det å være selvstendig/voksen og så videre. For mange kan dette være skremmende og vanskelig og man kan ønske at noen andre skal ta vare på og velge for oss slik at man "bare" får lov til å eksistere og være til.

Du forteller ikke noe om hvordan det har vært å være deg når du var liten og hvordan dine behov har blitt møtt. Dette er blir derfor litt for vanskelig for meg å anta/utforske utifra det du skriver. Samtidig så er det slik at du forteller at det er mange som ser deg nå gjennom å gi deg nærhet og oppmerksomhet. Det er veldig bra. Det er likevel noe i deg som sier til deg at det å komme for nær (f.eks læreren) er utrygt. Kanskje har du erfaringer med at viktige personer blir vekke - enten gjennom å miste dem fra livet ditt eller miste dem emosjonelt/kjenne at de ikke er tilgjengelig for deg. Det som skjer når du trekker deg unna/ikke klarer å ta imot læreren sin godhet er at ditt psykologiske forsvar kommer på og prøver å beskytte deg fra vanskelige følelser knyttet til det at hun vil bli borte fra deg (ettersom hun ikke skal være i livet ditt etter skolen). Det er naturlig og helt vanlig å ha psykologisk forsvar - dette fungerer på en måte som vårt fysiske immunforsvar (som verner oss fra bakterier og sykdommer) der det psykologiske forsvaret prøver å verne oss fra vanskelige og overveldende følelser og situasjoner.

Det høres ut som det er mye kaos inni deg der du egentlig har ordene for hva som skjer men ikke klarer å uttrykke dem. Dette blir på en eller annen måte for krevende eller for skremmende og så kommer "forsvaret" på istedenfor der du forteller at du utagerer og viser andre uttrykk enn det du egentlig har på innsiden. Jeg tenker som sagt at du har kloke refleksjoner rundt dette og at du kan forsøke å sette ord på det selv om det er vanskelig. Kanskje kan du si noe til læreren eller eventuelt til noen andre som ikke "trigger" deg så mye (f.eks familiemedlem, helsesykepleier på skolen). Dersom det er slik at du har vansker du trenger hjelp til hos psykolog for å bearbeide så tar du først kontakt med fastlegen for vurdering der.

Jeg ønsker deg bare det beste. Lykke til.

Med vennlig hilsen psykologen