Hvordan kan jeg stole på/like voksne igjen etter vanskelige erfaringer?

Hei du.

Så fint at du tar kontakt når du har noe vanskelig på hjertet som du trenger hjelp med.

For det første så høres det ut som at det har utviklet seg en reaksjon hos deg som kommer av flere skuffelser. Du forteller om opplevelser med at voksne du har ønsket å ha en relasjon med forsvinner eller ikke lever opp til det du trenger fra dem. Dersom man opplever mange skuffelser på rad vil kroppen/hjernen kunne forsøke å bygge opp et psykologisk forsvar i forsøk på at dette ikke skal gjøre så vondt lenger. Noen eksempler på psykologisk forsvar vil kunne være det å f.eks være å trekke seg unna, være stille/ikke dele noe, være avvisende eller "mutt" i kommunikasjonen sin, si at man ikke bryr seg eller andre ting. Det høres ut som at din reaksjon er at du blir stille og irritert men at det egentlig ligger helt andre følelser bak (skuffelse, sorg, svik, lengsel). Irritasjon er noe vi kan kjenne på når behovene våre ikke blir møtt og vi blir slitne og lei oss av dette. Det er ikke så uvanlig å få litt "kortere lunte"/irritabilitet da.

Jeg tror at det er flere ting å gjøre og det ene er å snakke med noen om skuffelsene du har opplevd og å snakke om hva det har gjort med deg (utforske litt i samme gaten som det jeg skrev litt om over med f.eks dine reaksjoner, følelser og psykologisk forsvar). Noe annet som kan være lurt er om du klarer å øve deg på å gi folk/voksne en sjanse. Det at du har hatt erfaringer med at far og barnehageansatte har forsvunnet eller vært lite tilgjengelige har vært vanskelig for deg og du reagerer på dette (som er helt naturlig). Samtidig så sier ikke de relasjonene noe om at dette også kommer til å skje i nåværende og/eller framtidige relasjoner. Det blir her viktig å huske på at du også har erfaring med at noen relasjoner (f.eks mor) er stabile og til å stole på over tid. Det er sannsynlig at flere andre også kunne vist seg å være slik for deg dersom det var mulighet for deg å slippe dem litt mer innpå deg. Dette kan man også ha som tema dersom man snakker med noen om det.

Jeg anbefaler med andre ord å snakke med noen utenforstående om det som kan gi råd og tips uten å være direkte involvert i ditt liv. Det kan være en lur start å snakke med f.eks helsesykepleier på skolen din. Det kan også være lurt å ta opp temaet med din mor (som du stoler på) som høres ut som at hun kjenner både deg og din historie godt. Kanskje hun også har noen gode tips og råd til hvordan du kan få mer av det du ønsker og trenger av andre voksne.

Jeg ønsker deg masse lykke til på vegen.

Med vennlig hilsen psykologen