Er jeg sosiopat, ønsket ikke bo med familie etter omplassering

Hei du.

Så fint at du tar kontakt.

Det er ikke uvanlig å kjenne på at man blir usikker på skyld og ikke skyld og har ambivalente følelser og tanker knyttet til noe så komplisert som det du beskriver. Du forteller at du både blir dratt mellom følelser og tanker om skyld og samtidig ikke angrer på det som har skjedd - det er dette jeg mener med ambivalens.

Jeg kjenner ikke din historie men det er rimelig å anta at det har hendt en del ting som førte til at det ble sendt bekymringsmeldinger til barnevern blant annet. Det skal også en del til for å bli flyttet vekk fra familie så da tenker jeg at det er gode grunner til at du skulle det på tidspunktet når det skjedde. Det er ikke noe fasitsvar på hvordan man skal eller bør håndtere dette når man er ung. Det er klart at mange ønsker å være hos familiemedlemmer men det kan også være gode grunner som ligger bak det å faktisk ønske seg vekk så godt man kan fra alt og alle som står en nær. Det er nok et behov her som handler om noe som du ikke er skyld i men som var nødvendig for deg på det tidspunktet da du ønsker dette.

Du forteller om bekymring for å være "sosiopat". Jeg tenker at det hadde nok ikke vært så mange kvaler og tanker om skyld og anger dersom dette var tilfellet. Det å ha sosiopatiske trekk omhandler nettopp det å ikke ha noe særlig at skyldfølelse, moral, respekt og kvaler for hva som har skjedd og ikke skjedd. Man vil da gjerne ikke være noe opptatt av hva man har gjort og eventuelt hva man har påført andre.

Du forteller om at du har vært "kald" hele tiden mot alle. Jeg tenker at dette er nok noe som kan ha flere "lag". Vi vet at det å ha det vanskelig over tid og oppleve mye vanskelig (som jeg legger til grunn at du har grunnet utfallet av det du beskriver i spørsmålet) så vil man gjerne oppleve at det psykologiske forsvaret til kroppen kommer på. Dette kan sammenlignes med vanlig immunforsvar som passer på at vi ikke skal bli syke o.l. Det psykologiske forsvaret hjelper oss med å ikke kjenne på for mye smerte når denne blir for overveldende. Vi kan da kjenne på at kroppen nærmest blir nummen/avkoblet og mange kan beskrive at de ikke kjenner følelser så godt eller klarer å uttrykke dem. Da kan man oppleve selv eller av andre at man blir oppfattet som nettopp "kald" slik som du beskriver. Dette betyr ikke at man ikke bryr seg eller egentlig har følelser - det betyr at kroppen jobber og forsøker å hjelpe med å holde for mange vanskelige følelser på en gang litt unna.

Det kan nok være lurt å be om hjelp for å snakke om reaksjonene du hadde da og nå og bearbeide alt du har opplevd og tenker/føler på i dag. Dersom du ikke går i behandling nå kan du be om det - da tar du kontakt med fastlege for vurdering.

Ønsker deg alt godt i livet.

Med vennlig hilsen psykologen