Har jeg emosjonell deprivasjon? Skammer meg over ulike følelsesuttrykk

Hei du!

Så fint at du tar kontakt og presenterer et interessant tema. Det du forteller om som du kaller "emosjonell deprivasjon" gir mening uten at dette er noe vi kan sette to streker under. Alt som har med oppvekst, barndom, dynamikk i en familie, erfaringer som den enkelte har er komplisert. Slik du reagerer nå vil absolutt være avhengig av tidligere erfaring samt at du også bringer med deg inn dine medfødte egenskaper som personlighetstrekk, temperament, reguleringsevne og lignende. Det er altså summen av alt som avgjør reaksjonene dine i dag.

Det at du ønsker at kvinner på din mor sin alder skal møte deg, forstå deg og validere deg høres ut som et viktig behov for deg som ikke er møtt på en tilfredsstillende måte. Det er veldig viktig for oss mennesker å kjenne oss møtt og forstått. Det kan føles for truende og vanskelig å få dette behovet møtt hos de aller nærmeste både fordi du har erfaring med at det ikke er så lett å snakke om følelser hjemme, det er mer på spill dersom du blir avvist på dette (det er verre/vanskeligere å bli avvist av de nærmeste enn mer perifere personer) og det er også slik at relasjonen med andre mer perifere personer typisk trigger/vekker mindre følelser i deg slik at du ikke blir overveldet av f.eks skam når du snakker med dem (i motsetning til det du forteller skjer i dine nære relasjoner).

Det at du tenker på at du gruer deg til å gråte foran foreldre og at du skammer deg over det sier noe om dynamikker i familien og kanskje hvilke følelser det har vært "lov"/akseptert å uttrykke fritt i familien i din oppvekst. Alle familier vil ha ulike dynamikker når det kommer til dette og andre lignende tema. I noen familier er det bare "lov" til å vise glede mens andre følelser blir ikke akseptert og møtt. Da vil de som er i akkurat denne familiedynamikken kvie seg/unngå/undertrykke å vise andre følelsesutrykk. Når eventuelle slike følelsesuttrykk likevel kommer frem i ulike situasjoner (f.eks begravelse eller lignende) så kan det føles fremmed og vanskelig - slik som du presenterer at det er.

Det jeg tenker kunne vært lurt er at du snakker med noen som er profesjonelle og utenforstående fra familien angående det du tenker og kjenner på. Du forteller at du lengter etter noen som kan snakke med deg og være støttende. Det er kanskje lurere at dette er en profesjonell som er utdannet til akkurat dette heller enn f.eks lærer som gjerne har mange andre "doble" roller ovenfor deg (f.eks å sette karakterer og vurdere deg på andre måter). Jeg råder deg til å ta kontakt med helsesykepleier på skolen i første omgang. Dette kan være lurt. Det er også mulig å snakke med Helsestasjon for ungdom dersom det er enklere for deg. Litt avhengig av hvor du bor finnes det også andre mer "lavterskeltilbud" for samtaler. F.eks kan du be om henvisning (fra fastlege) eller ta kontakt selv med Universitetsklinikkene for utdanning av psykologer dersom du bor i en by der psykologer utdannes (Bergen, Oslo, Tromsø og Trondheim). Der er det mulig å få samtaler hos en psykologstudent som har kommet langt på studiet og er under veiledning av psykologspesialist.

Ønsker deg alt godt - masse lykke til.

Med vennlig hilsen psykologen