Hva bør jeg gjøre når jeg ikke tør fortelle behandler om traumene mine?

Hei,

Takk for at du spør oss i Ung om dette! Både en psykolog og pasient- og brukerombudet har skrevet et svar til deg.

Fra psykolog:

Tvang og innleggelse mot din vilje kan føles overveldende, og tvangsbruk kan være traumatisk.

Nå kjenner ikke jeg deg og din historie utover det du har skrevet her, men du beskriver å ikke bli lyttet til og tatt på alvor samt at du kjenner på noe som du tenker handler om traumer etter skremmende opplevelser. Noen ganger er tvang nødvendig for overlevelse, men det er selvfølgelig forskjellige måter å gå fram på. Noen kan oppleve det som traumatiserende uansett, og noen kan bli behandla på måter som ikke er lov eller greit selv om det er tvang.

Du beskriver ingen av symptomene du har forbindelse med mulig traumereaksjon på behandlingen du har mottatt, men dersom du fortsatt en stund etter hendelsen plages av tanker om det som skjedde, kanskje påtrengende minner og har mareritt, så kan det være fint for deg å oppsøke noen for å snakke om dette. Så kan du få vurdert ordentlig om du er traumatisert og trenger hjelp med det.

Du kan også kontakte pasientombudet hvis du tror eller er usikker på om du ble behandlet feil eller at avdelingen begikk brudd på regler for tvang.

Det er lov med tvang ved behov, men det betyr ikke at hva som helst er greit.

En del av helingen etter at noe skummelt og overveldende har skjedd handler om å plassere det som skjedde i fortiden. Det var skummelt og du ble redd, men det gikk bra med deg og det er over nå.

Jeg skjønner at du er fortvilet og at du føler deg lite sett i denne prosessen. Kanskje det kan hjelpe å skrive ned alt det du kjenner på i et brev som du kan gi til foreldrene dine. Kanskje det er enklere for de og at ditt perspektiv når de får lov til å lese dette i rolige omgivelser.

Jeg sender deg mange gode tanker og ønsker deg masse lykke til.

Fra pasient- og brukerombudet:

Jeg forstår godt at du synes dette er vanskelig! Å gå til privat behandler er dyrt, og det at du er 16 år betyr dessverre ikke alltid at foreldrene dine ikke kan få vite om at du går til privat behandler, og hvorfor du gjør det. Når du er under 18 år må behandler gi foreldrene dine informasjon som de må ha for å kunne ivareta foreldreansvaret for deg. Det du beskriver her kan være slik informasjon privat behandler må gi til foreldrene dine. Du kan lese mer om dette her: § 3-4 Informasjon når pasienten eller brukeren er under 18 år - Helsedirektoratet

Du har rett til å medvirke i behandlingen din, og teamet skal høre på hva du har å si, både når det gjelder hvordan du har det nå, og hvordan behandlingen skal være videre. Vi oppfordrer deg derfor til å fortelle teamet hvordan du har det. Kanskje kan det hjelpe å skrive det ned, slik psykologen foreslår, og levere dette til teamet?

Du kan også ta kontakt med vårt kontor i fylket ditt, dersom du har spørsmål om behandlingen du fikk, eller andre ting du lurer på. Du finner kontaktinformasjonen vår her: Pasient- og brukerombudet

Jeg ønsker deg masse lykke til videre!

Med vennlig hilsen psykolog

Med vennlig hilsen
Pasient- og brukerombudet
www.pobo.no