Har flyttet ut, føler meg ikke velkommen hjemme. Jente 19 år

Jente, 19

Jeg flyttet inn sammen med kjæresten min i oktober i fjor, og vi er nå flyttet til en annen by sammen. Da jeg flyttet ut måtte jeg ta med meg alle tingene mine fra pappa og stemoren min sitt hjem, alt jeg ikke tok med ble kastet. De gjorde rommet mitt om til et lager/gjesterom. Alle andre rundt meg har barndoms rommene deres selv om de er flyttet ut. Jeg føler meg ikke velkommen hjemme, da jeg ikke har lovt å ha noen av mine ting der. Selv når vi flyttet til Trondheim og jeg ikke kunne ta med meg alle tingene mine kunne jeg ikke lagre noe der. Moren min har en litt vanskelig bo situasjon, men hun tar gjerne imot tingene mine. Jeg føler pappa og stemoren min gjør alt for hennes datter (samme alder), men vil helst ha ingenting med meg å gjøre. Det har vært sånn etter de ble sammen ca. 3 år siden. Det føles veldig kjipt. Har prøvd en gang å si til faren min at oppførselen til stemoren min mot meg ikke var greit, men da skyldte han bare på meg. Han gjør alt hun ber om.

Svar

Spørsmålet og svaret er mer enn ett år gammelt. Endringer i lovverk og regelverk kan ha skjedd etter den tid. Se spørsmål og svar som ligner for nyere spørsmål.

Hei

Jeg kan godt forstå at du føler deg avvist av faren din og stemor. For mange er det en stor overgang å flytte ut. Hos dere gjør de det ekstra tydelig ved å ta bort alle tingene dine. Da har du på en måte mistet det som var hjemmet ditt.

Det er ikke uvanlig at barnerom blir gjort om til gjesterom når ungdommen flytter ut. Noen foreldre velger også å flytte når det er færre som bor hjemme, da trenger de mindre plass. Men det handler allikevel mye om måten man gjør ting på. Det kan virke som at faren din og stemor har vært raske med denne endringen. Det er jo da helt naturlig at du føler deg avvist. Du trenger jo også et trygt sted å kunne søke tilbake til. Selv om du har flyttet hjemmefra så er du fortsatt ung. Du vil derfor kunne ha behov for omsorg og støtte fra foreldrene dine videre, selv om du bor på egenhånd.

Jeg tenker at du kan ta opp dette med faren din en gang til. Du kan be ham høre på deg og at du ønsker å si noe om hvordan du opplever det. Han har ingen grunn til å skulle skylde på deg for noe. Du kan formidle din opplevelse av situasjonen. Du kan jo også spørre faren din om hvordan dere to kan holde kontakt videre. Kanskje dere to kan møtes alene noen ganger også? Det er jo faren din som er den viktigste personen for deg.

Du har fått en stemor for tre år siden. Det er ikke rart om det kan bli litt komplisert. Familien er endret og satt sammen av nye mennesker. Du kan jo undersøke om dere kan finne måter å være sammen på som er hyggelig for deg. Faren din bør også ta et ansvar for å få familien til å fungere. Han bør da vite at det å få mennesker til å fungere sammen kan være komplisert. Han bør i allefall ikke gi deg skylden når det blir vanskelig. Problemer oppstår gjerne i samspill, og det blir dumt å si at det handler om en person.

Og lykke til med ny bolig og samboerskap.

Skriv gjerne til oss igjen!

Vennlig hilsen familieterapeut, ung.no

Besvart: 27.8.2023