Jeg synes det er urettferdig at venninnen min er uføre og ikke jeg.

Hei,

takk som skriver til oss i ung!

Jeg kan forstå det oppleves urettferdig at venninnen din ikke må jobbe og har blitt uføre. Til tider kan det virke forlokkende å ikke ha forpliktelser i hverdagen. Men om man snur på situasjonen og tenker seg om, så vil jeg tro venninnen din ville byttet situasjon med deg når som helst!

For et menneske er det kjempeviktig å føle seg viktig og til nytte for andre, og å oppleve mestring ved å gå på jobb og skole er veldig viktig for at vi skal ha det bra. For de aller fleste er dette normaliteten i hverdagen, og om man ikke er en del av det er det lett å føle seg utenfor eller ved siden av den store flokken og samfunnet.

Venninnen din har en sykdom som kan være uforutsigbar, og det er en stor belastning å leve med usikkerheten om når hun kan få et anfall. Selv om hun har vært anfallsfri en periode nå (noe som er kjempebra for henne), så vet man ikke om det kommer anfall senere i livet. Det er mange hensyn hun må ta i hverdagen som nok kan kjennes veldig urettferdig for henne. Kanskje hun ikke får kjøre bil eller være ute på fest med andre venner når hun vil.

Det er ingenting man kan gjøre for å bli uføre, det er veldig strenge regler for dette. Og vi trenger at det er strenge regler for dette, ellers hadde ikke samfunnet blitt bærekraftig. Men det er bra vi har ordninger som gjør at de som trenger å få hjelp og støtte fordi de er syke, får det. Tenk så heldig du er som bor i Norge og kan velge akkurat den utdanningen eller jobben du ønsker, det er noe mange misunner deg!

Så hvis du klarer å snu tankene dine til at DU er heldig som er frisk og kan velge hva du vil gjøre med livet ditt, så kan det hende følelsene om urettferdighet slipper litt taket.

Jeg håper svaret er til hjelp for deg, jeg ønsker deg alt godt fremover!

Vennlig hilsen

helsesykepleier, Ung