Jeg er ute til vennene mine, men ikke foreldrene, hva gjør jeg?

Gutt, 16

Hei, jeg har vært ute til vennene mine som trans i rundt 3/4 år. Jeg er veldig takknemlig for de, for de aksepterer meg ekstremt og ser på meg som en «ekte gutt». Men, det er selvom vanskelig å ikke bli sett sånn av foreldrene mine. Jeg har alltid tenkt jeg er for ung til å komme ut til foreldrene mine og at de kommer til å tenke på det som en fase, så derfor har jeg ikke gjort det. Jeg har klippet håret mitt kort i rundt 4 år og begynnt å gå med mer maskuline klær i rundt 2 år. Jeg får forsatt ikke lov av moren min til å kjøpe klær i gutteavdelingen så jeg kjøper unisex klær. Jeg fikk også ikke lov av moren min å klippe håret mitt på et år i fjor som gjorde den mentale helsen min mye verre. Jeg vil komme ut til henne for jeg greier ikke å leve sånn lenger. Men når hun gjør sånne ting vet ikke jeg om hun kommer til å akseptere meg. Jeg har tenkt å komme ut til faren min først, for jeg er bare med han annen hver helg så det har ikke så mye å si, men jeg vet ikke. Hva skal jeg gjøre?

Svar

Hei.

Så fint at du skriver til ung.no. om følelsene dine.

Jeg forstår dilemmaet ditt, men jeg forstår også at mamma ikke forstår, fordi hun ikke vet. De fleste foreldre ser kanskje hva som skjer, eller aner det, men håper at kjønnsuvissheten vil være en fase.

Det er viktig å få anerkjennelse for hvem man er, uansett, spesielt viktig å få det fra foreldrene. For at de skal kunne akseptere deg og anerkjenne deg, så må de få vite hvem du er.

Når du har levd og visst at du er trans lenge, så må du også gi foreldrene dine en sjans til å venne seg til tanken. Du har brukt mye tid på å erkjenne hvem du er, de vil kanskje også trenge lang tid til å fordøye at datteren deres ikke lenger er jente, men at de har fått en sønn.

Det kan godt være at mamma ville være mer raus om klesvalg og hårfrisyre, om hun visste hvor viktig det var for deg

Du sier ikke hvor du er i prosessen, men uansett så er det bra å kunne snakke med noen om følelsen dine. Hvis du ikke har hjelp fra psykolog, kan du starte med å snakke med helsesykepleier. Uansett hvem du snakker med, så hjelper det å snakke om det som opptar tanker og følelser.

Hvem du forteller det først til er vel avhengig av hvem du er mest fortrolig med, men begge må jo få vite det.

Jeg ønsker deg alt godt.

Lykke til!

Med vennlig hilsen helsesykepleier og spesialist i sexologisk rådgivning (NACS)

Besvart: 5.2.2025