Mamma vil ikke forstå at jeg er trans. Det påvirker meg negativt.

Jente, 13

For noen dager siden sa jeg til mamma at jeg vil være trans men hun respekterer det ikke og vil ikke akseptere meg. Hun sier at hun ikke liker det og at det bare er en "fase" for meg som går en liten periode og så kommer jeg til å ville være jente igjen. Jeg føler meg så lei meg og sint på hun at hun ikke forstår meg. Hun sa at hvis jeg blir en gutt (gutteklær, klippe håret, shifte pronomer osv.) så vil hun ikke identifisere meg igjen. Jeg føler at hun ikke vil ha meg som datteren sin. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre og jeg vil bare at hun skal skjønne at det kommer ikke til å gå vekk så fort og enkelt. Jeg synes at å være trans inni meg er noe som jeg hater. Jeg vil være det utenfor også. Problemet er at hun ikke lar meg og det gjør at jeg blir så sviktet over meg selv at jeg ikke er "normal" og trenger hjelp. Er det noe galt med meg eller er det bare hun som gjør at jeg blir påvirket negativt?

Svar

Hei.

Så fint at du skriver til ung.no. om tankene dine.

Jeg forstår at du blir lei deg når mamma ikke respekterer eller tror på deg når du sier at du er trans.

Du sier ikke hvor lenge du selv har visst at du er gutt og ikke jente, men hvis du har levd med tankene og følelsen dine i flere år, så er det forståelig at mamma vil trenge litt tid for å skjønne hva som skjer.

Det er også forståelig at mamma kaller det en fase. Du er i puberteten og kroppen og hjernen er under stor ombygging. Det er ikke uvanlig at unge i denne perioden kan få tanker om kroppen sin, seksualiteten sin, og noen få, også kjønnet sitt.

Jeg vet ikke om jeg forstår helt hva du mener med at mamma ikke kommer til å identifisere deg igjen, hvis du skifter til gutteuttfykk? Mener du at hun ikke kommer til å anerkjenne deg?

Trans fører med seg mange komplikasjoner i livet, og mamma ønsker nok det beste for deg. Og det er nok at du opplever å være det kjønnet du ble født som, og slippe livet som skeiv, og alltid måtte forsvare eller forklare hvem du er.

Kjenner du noen andre som er trans? Kan du snakke med dem? Høre hvordan de har det, og hvordan de får det tll hjemme, på skolen, blant venner, osv? For det er ganske store og dramatiske forandringer på en person å være et annet kjønn enn det du ble født som.

Er du ute til vennene dine? Er du ute til skolen? Er det kun mamma som ikke forstår? Får du full støtte fra alle andre rundt deg, bortsett fra mamma? Da synes jeg du skal la mamma være i fred i en periode, og så kan du heller snakke mer om det når det er gått en stund, noen måneder kanskje. Da har ideen om at datteren hennes føler seg som en gutt, fått modnes og det kan være at hun er mer forståelsesfull når hun ser at det ikke er en fase, det går ikke over.

Du er i begynnelsen av puberteten. Jeg synes du skal la tiden gå, og kjenne på følelsene dine, og helst snakke med noen om dem. For eksempel helsesykepleier. Sammen med helsepersonell vil du uansett måtte utforske hvordan din følelse om kjønn er, og det er gjennom helsevesenet at du vil trenge hjelp hvis du kommer dit at du vil gjøre noe med kroppen din.

Etter hvert som tiden går, så vil du kunne gjøre justeringer på hvordan du kler deg og ter deg, sånn at du gradvis blir mer guttete, og kjenne på følelsen av hvordan det er å leve som gutt.

Etter hvert som du blir sikrere på hvem du er og vet at dette er rett vei for deg, så kan du endre navn, pronomen og eventuelt juridisk kjønn. Men alt til sin tid. Det er fortsatt mange år til at du vil kunne gjøre kjønnsbekreftende eller kjønnskorrigerende behandling.

Jeg ønsker deg alt godt.

Lykke til!

Med vennlig hilsen helsesykepleier og spesialist i sexologisk rådgivning (NACS)

Besvart: 20.11.2024