Vi har to hovedtyper domstoler. Det er de vanlige domstolene og særdomstolene. Særdomstolene dømmer i spesielle typer saker. Eksempler på særdomstoler er arbeidsretten, trygderetten, jordskifteretten og Riksretten.

De vanlige domstolene deler vi inn i tre grupper: Tingrettene, lagmannsrettene og Høyesterett. Tingrettene er det flest av i Norge – omtrent 100, mens det er bare én Høyesterett.

Forliksråd og konfliktråd

Sivile saker kommer vanligvis først opp i forliksrådet. Her sitter det tre lekmenn. De skal prøve å mekle mellom partene med tanke på å komme fram til en ordning som begge kan godta. Dersom partene ikke kommer til enighet, går saken til tingretten, der en utdannet jurist dømmer, av og til sammen med to meddommere som ikke er jurister. Den som taper, kan anke til lagmannsretten, der tre fagdommere dømmer.

Konfliktråd kan løse mindre alvorlige saker dersom partene er enige. I konfliktrådet er det bare lekmenn.

Tingretten og lagmannsretten

Alvorligere saker går først til tingretten, der lekfolk utgjør flertallet av dommerne. Slik er det også i lagmannsretten. Her er det ti lekdommere som avgjør om en tiltalt er skyldig eller ikke. Disse lekdommerne kaller vi jury. Minst sju av de ti må stemme skyldig for at den tiltalte skal bli dømt. I tillegg til juryen sitter det tre fagdommere i lagmannsretten. Fagdommerne er ikke nødt til å godta juryens avgjørelse i skyldspørsmålet. Gjør de ikke det, må saken opp på nytt. Men da utgjør retten tre fagdommere og fire meddommere.

Høyesterett

En kan anke en dom i lagmannsretten til Høyesterett. Men Høyesterett kan bare endre straffen som ble idømt i lagmannsretten, ikke spørsmålet om skyldig eller ikke skyldig. Det avgjør lagmannsretten. Høyesterett har i alt 19 dommere. Alle er utdannede jurister, altså er de fagdommere.

Det er bare i helt spesielle saker at alle dommerne deltar, det vanlige er fem dommere i hver sak.

Høyesterett er landets øverste domstol, men en dom i Høyesterett kan ankes til menneskerettsdomstolen i Strasbourg. Det viser at noen internasjonale lover og regler er overordnet norske.

Domstolene og de andre statsmaktene

De som utarbeidet Grunnloven, ville at de tre statsmaktene(lovgivende, utøvende og dømmende) skulle være omtrent like sterke. Da kunne de holde hverandre i sjakk. Det var spesielt viktig at kongen ikke fikk kontroll over dommerne ved at han kunne avsette dem dersom han ikke likte måten de tolket lovene.

Dommerne blir utnevnt av regjeringen i statsråd hos kongen, men de kan ikke avsettes av regjering eller konge. En dommer er en embetsmann og kan derfor bare avsettes ved dom. Det vil si at hun eller han bare kan miste embetet sitt dersom vedkommende har misbrukt stillingen sin eller på annen måte vist seg uskikket som dommer. Regjeringen kan altså ikke bare avsette en dommer fordi den ikke liker dommene han eller hun avsier.

Domstolene skal også ha avstand til Stortinget. Riktignok må de dømme etter lover som Stortinget har gitt, men Stortinget kan ikke kritisere det arbeidet domstolene gjør, eller oppheve en dom. Mener flertallet i Stortinget at en lov virker annerledes enn det som var planen, kan Stortinget forandre loven.

Alt i alt kan vi si at domstolene er nokså uavhengige av de andre statsmaktene – men ikke helt: Dommerne utnevnes av regjeringen, og de dømmer etter lover som Stortinget har gitt. Men de kan ikke avsettes av regjeringen, og Stortinget kan ikke omgjøre en dom.