Jeg er redd for å være lesbisk og redd for å dø. Hva skal jeg gjøre?

Hei, jente på 15 år!

Takk for spørsmålet ditt. Det høres slitsomt ut å være redd for mye. Det er tungt å ha det slik.

Det første eksempelet ditt med at du er redd for å være lesbisk høres for meg ut som om du er redd for tankene dine. Dersom man er lesbisk så vil jo dette føles naturlig for kroppen og man vil bli forelsket/tiltrukket av jenter på samme måte som heterofile blir det til gutter. Men når du tenker at du er lesbisk så høres det som sagt ut for meg at det er tankene som skremmer deg. Husk at tanker bare er tanker og de trenger ikke å ha noe med virkeligheten å gjøre. Det er ikke så lurt å forsøke å presse tankene sine vekk fordi da bruker du mye indirekte energi på dem og de vil bare komme sterkere tilbake. Du kan forsøke en eksperiment som illustrerer akkurat dette: lukk øynene dine i 1 minutt og du får lov til å tenke på absolutt alt du vil utenom en hvit bjørn. Dersom man forsøker dette så vil man se at det er så godt som umulig. Man vil da bruke indirekte energi på å holde tanker om bjørnen borte og derfor har man tenkt på bjørnen. Slik vil det være med andre tanker også. Det lureste er derfor å la tankene dine være der - forsøke å observere dem utenfra og si til seg selv noe sånt som "der var den tanken igjen, den er en tanke og trenger ikke ha noe med virkeligheten å gjøre". Du kan lese mer om hvordan å forholde deg til vanskelige tanker i artikkelen jeg legger ved om slitsomme tanker, grubling og tankekjør. 

For noen mennesker så blir tankene deres så påtrengende og vanskelige at vi kan kalle dem tvangstanker. Tvangstanker kan ofte ha innhold som gjerne er tabubelagt eller skamfullt og mange vil kjenne et stort ubehag pga. tankene. Det er ikke uvanlig med påtrengende tanker om f.eks å være lesbisk/homofil selv om man ikke er det. Dersom man får mange tanker som fører til veldig mye ubehag og angst vil det være lurt å søke hjelp. Dersom tankene dine ikke får deg til å oppføre deg annerledes i hverdagen eller ikke går utover livet ditt i spesielt stor grad så trenger det ikke å være nødvendig.

Når det gjelder tanker om døden så vil de fleste mennesker synes at det er skremmende å tenke på dette. Man tenker gjerne på døden i ulike faser av livet og noen ganger tenker man mer på det enn andre. Også her gjelder det samme som ved de andre tankene - dersom dette plager deg såpass mye at det går utover hverdagen din så er det lurt å søke hjelp! Det kan uansett være lurt å fortelle en voksen hvordan man har det for å få litt råd videre. Et tips er at du snakker med helsesykepleier (tidligere "helsesøster") på skolen eller med fastlegen din. Begge er vant til å snakke med ungdom om det som er vanskelig og de kan være med å gi råd om hva som eventuelt bør skje videre eller om de tenker at du kan klare å komme ut av det selv med litt råd. 

Ellers er det lurt å forsøke å ta vare på seg selv i hverdagen. Forsøk å gjøre ting som gjør deg glad og ikke sitt alene med tanker hele dagen. Det er lurt å engasjere seg sammen med venner, være aktiv på skolen, holde på med hobbyer, være i fysisk aktivitet osv. I vanskelige perioder kan det være lett å isolere seg litt pga. lite overskudd men dette er ikke lurt. Da gir du bare mer plass til å sitte inne for å gruble over ting. 

Ønsker deg masse lykke til :) 

Med vennlig hilsen psykologen