Mamma og pappa lyver - lurer på om jeg er adoptert

Hei

Jeg forstår godt at du er frustrert dersom du merker at foreldrene dine hele tiden lyver til deg! Du skriver ikke konkret hva de lyver om - men slik jeg forstår deg handler det om hvor du kommer fra og ting om barndommen din.

Det er ikke uvanlig at man husker lite fra de første seks årene i livet. Så selv om du ikke har mange minner fra 0-6 år trenger ikke det å bety at du er adoptert. Det er heller ikke er uvanlig at man føler seg annerledes enn de andre i familien når man er ungdom - og at det blir en del uenigheter. Mange foreldre blir mer sinte og frustrerte på barna sine når de begynner å bli ungdommer fordi de ikke vet helt hvordan de skal være der for dem på en god måte, i denne perioden. Ungdommer på vei inn i puberteten kan føle stor avstand til foreldrene sine og det kan bli mye krangling. Foreldre og familie er jo dem som inntil nå kanskje har preget en og «bestemt» hva som er rett og galt. Når du nå er 12 år begynner du trolig å bli påvirket mer av venner og av livet utenfor familien. Dine meninger og oppfatninger kan kræsje med mamma og pappa sine. Det kan være derfor du opplever at de lyver eller at du ikke hører hjemme i familien. Kjenner du deg igjen i noe av dette?

Men når det er sagt - hvis du virkelig lurer på om du kan være adoptert er du nødt til å spørre dem åpent og ærlig om dette. Og begrunne hvorfor. Er det andre ting enn det at de har løyet til deg, som gjør at du tenker du er adoptert? Hvordan har du f.eks blitt fortalt om din livshistorie? Hvordan forteller moren og faren din om din fødsel og tidlige barndom ut over det du selv kan huske? Har dere bilder av deg fra du var nyfødt sammen med mor og far, kanskje søsken? Slike ting kan være viktige for deg å få tak på.

Jeg blir også opptatt av det du skriver, om at søsteren din har sagt at mamma ikke ville ha deg og at du nå har funnet ut at det er sant. Dette høres fryktelig vondt ut for deg å høre! Men husk, at selv om foreldre kanskje kommer til å si noe slikt i sinne eller frustrasjon så er det veldig sjelden at de faktisk mener det eller at det faktisk er sant! De aller fleste foreldre elsker sine barn. De vil gjerne gjøre det så godt for barna som mulig. Likevel er det noen foreldre som ikke klarer dette på rett måte. De gjør ting som de vet er dumt, men som de ikke alltid har kontroll over. Men de kan få hjelp til å komme ut av et slikt mønster. Det er foreldrenes ansvar - og ikke barna sitt!!

Jeg skjønner at du har et vanskelig forhold til familien din nå. Så da bør du kanskje snakke med noen andre trygge voksne om det du står i? Jeg tenker at det kan være lurt å snakke med helsesøster på skolen din. Kan du ta kontakt med henne, tror du? Helsesøster er vant til å snakke med ungdommer om vanskelige ting og om familieproblemer. Hun har taushetsplikt. Hun kan hjelpe deg å finne ut hvordan du kan få sagt ifra til mamma og pappa om de tingene som er vanskelig hjemme og hun kan bli med deg å utforske hvordan du kan finne ut av om du er adoptert. Jussen i dette er nemlig ganske komplisert og du vil trenge hjelp dersom du skal finne ut mer av dette. I tillegg kan helsesøster snakke med deg om hvordan du har det i familien din og hvordan det er å være DEG. Du fortjener støtte og forståelse!

Jeg håper dette var til hjelp. Jeg ønsker deg lykke til. Jeg håper det blir bedre hjemme snart, uansett hva du finner ut av. 

Vennlig hilsen familieterapeuten