Spørsmål og svar

Vi snakket om kolonisering og mamma sa at europeerne ikke skjønte at afrikanerne var mennesker og så hoppet hun rundt på gulvet og lagde ap lyder for å vise meg hvordan afrikanerne tydeligvis var på den tiden. Uganda fant de opp keisersnitt, Afrika var jo egentlig bare bak når det kom til infrastruktur. Lillebroren min sa at jeg ikke er helt norsk og foreldrene mine bare satt der og lot han si det. På kulturdag på skolen spurte en av mammas venner om jeg skulle danse afrikansk dans og at det var en slags jeger dans. Det er jo massai?! og jeg er adoptert fra Etiopia, men jeg har jo norsk kultur, så det ga jo ingen mening. Lillebroren min sier bare stygge ting om Etiopia også, ingen liker etiopisk mat i familien unntatt meg. Skulle ønske jeg var adoptert fra et land de faktisk liker.

Hei

Så fint at du deler spørsmålet ditt med oss!

Jeg forstår godt at du har mange følelser rundt dette. Der er ikke så rart og det er mange andre som er adoptert som har det på samme måte som deg.

Du er kanskje i en periode i livet hvor man leter etter seg selv på en måte og da er jo ditt biologiske opphav en stor del av det for deg. Som du skriver sier familien også fine ting til deg og er glad i deg, men følelsen av å ikke være helt som dem dukker opp. Du har dine gener fra Etiopia og har naturlig kanskje andre interesser og ting du liker eller er god på som ikke adoptiv familien din er. Som f.eks at du er den eneste i familien som liker Etiopisk mat. Slike ting arver man jo ofte fra sine biologiske foreldre.

Det er uansett ingen god følelse å kjenne seg annerledes og utenfor. Det å ikke være fornøyd med sitt eget utseende er ganske vanlig uansett hvor vakker man er. Det som gjør det spesielt vanskelig er når det man er misfornøyd med er identitetsmarkører som for eksempel hudfarge. Det kan være ekstra vanskelig hvis man er den eneste i de nærmeste omgivelsene som har akkurat den hudfargen, som når man er adoptert. Det er ikke sikkert familien din skjønner hvordan du opplever det, eller at de vet hvordan de skal kunne hjelpe.

Det kan være at du igjen må snakke med foreldrene dine om hvordan du opplever det, dersom du ikke allerede har gjort det. Kanskje kan du vise dem hva du har skrevet til oss og eventuelt svaret her? Da forstår de kanskje at de må gjøre noe med holdningene sine?

Det er ikke lov å slenge nedlatende/rasistiske bemerkninger og en skal ikke tåle å bli behandlet på denne måten, selv fra småsøsken. Det er viktig for lillebroren din å lære seg å sette ord på tanker og følelser, forklare hvordan han oppfører seg som han gjør overfor deg. Det er også vanlig at en kan bli irritert på søsknene sine.

Gjerne forklar overfor lillebroren din hvorfor han irriterer deg. Er det sikkert at det er han du er irritert på? Hvis det er han du er irritert på, hvordan kan han endre seg, se om du kan forklare ham hva han kan gjøre i stedet for. Det kan hjelpe dere begge. Anbefaler at du som nevnt snakker med foreldrene dine om hvordan du opplever det og som kan støtte deg. At lillebroren oppfører seg dårlig mot deg, er jo ikke greit.

I sånne situasjoner kan det også hjelpe å få oppbacking utenfra. Det beste er om man har venner som er støttende. Om du har andre på skolen med lignende bakgrunn kan dere kanskje være til hjelp for hverandre. Hvis ikke kan du ta kontakt med en organisasjon for ungdom for eksempel Antirasistisk Senter sin ungdomsavdeling Agenda X, eller foreningen for adopterte i Norge.

Dersom noen fra skolen kommenterer hudfargen din eller snakker nedlatende om landet du kommer fra er det skolen sitt ansvar å få en slutt på det. Snakk med en ansvarlig voksen som du stoler på, for eksempel kontaktlærer, helsesykepleier eller sosiallærer. Hvis dette ikke hjelper kan du også ta kontakt med Agenda X, eller melde fra om rasisme til Antirasistisk Senter. Noen ganger hjelper det å få sagt fra.

Legger ved artikler som jeg anbefaler at du tar en nærmere titt på.

Håper dette var til hjelp. Ønsker deg lykke til og ta godt vare på deg selv:-)

Med vennlig hilsen helsesykepleier ung.no