Sliter med forholdet til foreldrene mine. Hvordan få det bedre hjemme?

Hei!

Du forteller om mange vanskelige følelser. Jeg skjønner at det er vondt når stemningen hjemme er så dårlig. Samtidig tenker jeg at det du forteller om ikke er unormalt, uavhengig av om du er adoptert eller ikke. Jeg tenker det er vanlig å bli mye sur og irritert på de vokse hjemme når man er i din alder. Ungdomstiden kan være litt intens i mange familier og det er ganske vanlig å krangle med/bli sint på foreldrene sine da. Foreldre forstår ikke alltid ungdommene sin. De kan tolke oppførselen deres som at de lager bare drama og overdriver, eller at de er frekke eller at de provoserer. Men sånn er det jo ikke. Kan du kjenne deg igjen i det?

Men uansett om det er en forklaring - når du ikke føler deg komfortabel med foreldrene dine skjønner jeg at det er vondt! Og det å være ungdom er sikkert ikke bare lett for deg heller, det skjer forandringer i kroppen din og kanskje også med venner/skole? Det kan hende du tenker mer enn før, på hvem du vil være fremover og hvor du kommer fra. Alt dette vil påvirke hvordan du tenker om familien din nå.

Du spør hvordan du kan få et bedre forhold til foreldrene dine. Jeg syns det er bra at du tenker at du selv også kan ta noe ansvar for det som skjer mellom dere i familien, slik at det lettere stopper før alle blir sure og stemningen er ødelagt. Her er mine innspill:

Noen ganger hjelper det å finne ut hva slags tanker som kommer til deg rett før sinnet mot foreldrene dine kommer. Det er mange tanker som kan trigge, f.eks: "mamma og pappa forstår jo ingenting om meg", "de er ikke mine egentlige foreldre", "det er jo aldri god stemning i dette huset" eller "de bare klager på meg hele tiden". Dette er bare forslag fra meg. Du har sikkert dine egne tanker? Men poenget er, at jo mer man tenker slike ting, jo mer sant kan det oppleves. Møter man andre med et slikt utgangspunkt, da blir det gjerne sånn og. Derfor er det lurt å være litt kritisk til at sånne tanker får bestemme for mye.

Når du blir litt kjent med hva som skjer når du blir sint, kan du finne ut om det du reagerer på er "verdt" et sinneutbrudd, eller om du kan finne noen andre måter å si ifra på. Det er bedre å si noe om de følelsene som ligger bak, enn å bare bli sint. F.eks si at du savner at dere har det hyggelig sammen i familien, eller si at du kjenner at du noen ganger blir sint uten at du helt klarer å styre det, og at det er vanskelig for deg.

De gangene sinnet uansett kommer, så husk at det også går an å bare puste rolig inn og ut og gå fra situasjonen, uten å si noe. Det er en måte å beskytte seg selv og andre på. Så kan du heller si ifra til foreldrene dine etterpå om det du føler, når ting har roet seg inni deg.

Du forteller at det spesielt er forholdet til faren din som er vanskelig. Jeg syns det høres ut som at dere har kommet inn i en dårlig spiral der dere begge kommuniserer med hverandre via surhet og klaging. Jeg tipper at han syns det er like leit som deg, og at han ønsker en endring han og. Men det kan være vanskelig å "bryte ut" hvis slik kommunikasjon har blitt en vane.

Kan du klare å snakke med han - og evt mamma - om det du føler på? Det er lurt å si det til dem en gang det er rolig og dere ikke krangler fra før. Tenk etter om det er noe du skulle ønske at faren din gjorde istedenfor det han gjør nå, som hadde vist deg at han bryr seg om deg, eller som hadde gjort stemningen bedre hjemme. For eksempel: fokusere mer på det som er fint med deg og det du får til. Eller spørre hva du mener og tenker om ting. Eller, invitert deg til å gjøre aktiviteter sammen med han? Da bør du si det.

Du bør også vurdere om du skal snakke med foreldrene dine om hvordan du har det nå for tiden, med det at du er adoptert. Kanskje er dette med å påvirke situasjonen mer enn du er bevisst på? De fleste ungdommer på din alder kommer uansett i en slags "identitetskrise" og tenker mye over hvem de er og vil være. I denne prosessen er familiesituasjonen man er i, relevant. Hos deg har den flere perspektiver og det kan være verdt å snakke om med foreldrene dine. Jeg tror de vil forstå dette om du tar det opp!

Det at du skriver inn hit og det at du har reflektert over forholdet til familien din, får meg til å tenke at du faktisk ønsker å gjøre noe for å bedre forholdet. Selv om du etter hvert skal flytte ut og skape deg ditt eget liv og selv om du har andre biologiske foreldre, så vil de hjemme alltid være viktige voksenpersoner i livet ditt. Da er det verdt å forsøke å finne ut hvordan den kan bli best mulig, både for nå og fremover. Husk på at dette er det du vil få til, når du evt snakker med foreldrene dine.

Jeg håper dette ga svarene du trengte. Skriv gjerne til oss igjen! Lykke til.

Vennlig hilsen familieterapeuten på ung.no