Det er noe familien min ikke vil si til meg - hvordan finne svar? Jente 20

Hei

Jeg skjønner at du ønsker svar på hva som skjer med familien din. Du lurer på store og viktige ting, og det høres vanskelig ut å streve med dette på egen hånd uten å kunne snakke ordentlig med de voksne i familien. Jeg blir veldig glad for å høre at du og lillesøsteren din har en dialog rundt dette da. Fortsett å snakke godt og åpent med henne i alle fall! 

Når en forelder plutselig endrer oppførsel og humør slik din far har gjort, er det ikke rart man blir usikker og får en del spørsmål. Det må være ubehagelig for dere. Jeg forstår at dere begynner å lure på hva som har skapt denne endringen. Men det er dessverre vanskelig for dere å finne informasjon om din fars familiehistorie uten å involvere han.  

Bufdir, som er ansvarlig for adopsjonsregisterne i Norge, har en regel om at det er bare den som er adoptert som har rett til informasjon fra staten. Det heter i loven at "Alle adoptivbarn som har fylt 18 år har rett til å få den informasjonen som norske myndigheter har om adopsjonen og om adoptivbarnets bakgrunn". Du kan lese mer på Bufdir sine hjemmesider om hvordan man kan få informasjon om adopsjon og biologisk opphav. 

Så din eneste mulighet er å snakke med faren din dersom du vil vite mer om hvorvidt han er adoptert eller ikke. Du sier at du lurer på hva det er de ikke vil si. Har du spurt faren din rett ut om han eller noen av søsknene hans er adoptert? Noen ganger kan det beste bare være å si ting rett ut - uten omformuleringer eller filter. 

Bare si noe sånt: "Pappa, jeg har kjent på en veldig ubehagelig følelse i det siste. Jeg merker at du trekker deg vekk og du virker så kald. Jeg har lurt på om det er noe du ikke vil fortelle meg, men som kanskje er en viktig ting for meg å vite. Jeg lurer rett og slett på om du eller en av søsknene dine er adoptert? Jeg håper du vil fortelle meg ting for det er viktig for meg at vi er åpne og ærlige mot hverandre i familien. Jeg tåler å høre det og jeg syns vi bør prate om ting selv om det er vanskelige temaer."

Du trenger selvsagt ikke bruke disse ordene men poenget mitt er bare å si hva du opplever og deretter spørre om det du lurer på. Si hvorfor det er viktig for deg å få svar. Hvordan tror du pappa ville reagere på noe slikt? Og hva er det verste som kan skje, tenker du? 

Det er som sagt viktig at du forsøker å forklare for pappa hvorfor du ønsker svar og hvor usikker du blir av situasjonen som den er nå. Jo mer du kan si om hvordan du føler og tenker uten å kritisere han, jo større sjanse er det for at han vil forstå og høre på deg. 

Hvis pappa fortsatt ikke sier noe - er det andre du kan snakke med i familien selv om farmor og farfar er døde? En av pappas søsken? Eller lever noen av søsknene til farmor/farfar? Noen driver også med litt slektsforskning på egenhånd. Om det er pålitelig eller ikke det vet ikke jeg. Men sjekk ut arkivverket sine nettsider som en start, det er i alle fall en ryddig og fin nettside. 

Jeg håper dette ga deg noen svar. Jeg håper du får til en dialog med din far etter hvert, dersom du forteller han hvor viktig det er for deg å få svar på det du lurer på. Og blir det ikke noe løsning på dette, så kan du i det minste bruke denne erfaringen til å gjøre deg opp noen meninger om hvordan du vil være som person etter hvert som du kanskje skal skape din egen familie. Det høres ut som åpenhet og ærlighet er to viktige verdier for deg. Ta med deg det videre i livet. 

Jeg har funnet frem til noen artikler til deg som handler om det du tar opp. Les dem gjerne før du snakker med faren din. Jeg håper det blir en OK prat. Lykke til. 

Vennlig hilsen familieterapeuten