Føler meg ikke god nok

Hei

Det høres ut som du lever i en vanskelig situasjon. Du skriver at du blir mye sint og at du ikke føler deg god nok for de hjemme. Det forstår jeg at er en vond følelse og da skjønner jeg at du gråter deg i søvn og ikke har det bra! Samtidig høres det ut som grunnen til at du har det vanskelig ikke bare handler om deg- du skriver at både mamma og pappa er syke og skadet. De strever med sitt, skjønner jeg. Å bo med foreldre som strever kan skape sterke følelser hos barna fordi de ikke får den støtten de trenger av foreldrene sine. De kan bli lei seg av å se at foreldrene strever. Alle barn reagerer forskjellig på det, avhengig av alder, temperament og mange andre ting. Å vise sinne er en måte å reagere på. Sinnet er det som er lett å se for andre. Men tenk etter - antageligvis ligger det flere følelser der, under overflaten. Hva handler de om? Er det noe du savner i relasjonen til foreldrene dine som gjør at du blir sint? Kunne du sagt noe om det til dem? Det kan hende de forstår deg lettere da. Det kan hende de forstår hvilken frustrasjon sinnet ditt er et uttrykk for. Hvis du er misfornøyd med deg selv, hvis du har det vondt inni deg - er det en naturlig reaksjon å bli sint på verden rundt seg. Og kanskje også seg selv. Tenk etter hva sinnet ditt forsøker å si til deg. Det har en funksjon. Kan du lytte til hva sinnet vil? Kan du forsøke å sette ord på det?

Selv om du blir mer sint enn du egentlig ønsker (det at følelser blir sterkere enn vanlig er jo også en normal del av å være i puberteten) er det ikke sånn at alt dårlig hjemme er din skyld. Det er mamma og pappa som har ansvaret for å tåle sinnet ditt sammen med deg og hjelpe deg å roe deg ned. Det er en del av jobben når man er tenåringsforelder. Dersom de bare blir sinte tilbake og gir deg dårlig samvittighet for temperamentet ditt er det ikke godt for deg.

På den andre siden tror jeg foreldre tåler mer enn man tror. Foreldre er glade i barna sine uansett. Selv om du har gjør eller sier noe dumt betyr ikke det at hele deg er feil. Dette er en viktig forskjell! Familien din elsker deg uansett, det må du ikke glemme. Men prøv å prat med dem om hvor lei deg du er for det som skjer mellom dere. De må få vite hva du tenker. 

Det er vanlig å føle at man ikke strekker til på alle plan - men du skal ikke måtte være alene med de vanskelige tankene og følelsene du har nå. I tillegg til at du snakker med foreldrene dine syns jeg at du skal ta kontakt med helsesykepleier på skolen din. Helsesykepleier har taushetsplikt. Kanskje kan det være godt å snakke med henne som en helt nøytral person, om at du er så mye sint - og hvordan du kan jobbe mer med å finne ut hva dette egentlig handler om. Du kan kanskje gjøre det før du forsøker å snakke med foreldrene dine? 

Jeg håper dette var til hjelp for deg. Husk at alle er gode nok akkurat som de er - men det er bare det at man kommer i vanskelige situasjoner og da begynner man å tvile på seg selv. Det er vondt! Måten du reagerer på er helt normal. Det viktigste er at du nå kjenner at sånn vil du ikke ha det og du vil gjøre noe med det. Jeg ønsker deg lykke til og alt godt. Les mer i artiklene jeg har lagt ved under, de handler om det du tar opp!

Vennlig hilsen familieterapeuten