Vil bo mest hos pappa men vil ikke at mamma skal bli lei seg

Hei

Dilemmaet du forteller om er det mange ungdommer som deler med deg. Når man har skilte foreldre kan man bli veldig sliten av å flytte mellom dem, det å forholde seg til to ulike familier/hus/miljøer er mer krevende enn mange voksne forstår. Mange ungdommer forteller at de får utrolig dårlig samvittighet når de forsøker å si at de vil bo mest ett av stedene, fordi de er redd for å såre den andre forelderen. Akkurat slik du forteller at nå har skjedd med deg. Men husk at det ikke er din skyld at foreldrene dine skilte lag. Selv om de nå lever hver for seg hører de fortsatt til sammen inni hjertet ditt! Og der skal du få lov til å ha dem - begge to.

Jeg forstår det slik at du vil bo 3 uker hos pappa og 1 uke hos mamma. Og at det er kort avstand mellom husene. Mange barn har det fint med å bo akkurat sånn. De har hverdagen sin i ett hus, og så er de masse sammen med den andre forelderen den ene uken i måneden og i helger og ferier. Og hvis foreldrene dine fortsatt har et godt forhold til hverandre kan mamma kanskje også komme på besøk til deg imens du er hos pappa? 

Du spør om tips. Mitt forslag er at du inviterer mamma til en prat som er avtalt. Det er et poeng at du tar dette opp når det er grei stemning. Du begynner med å si at du trenger å snakke, og får til en avtale om tidspunkt der dere kan snakke uforstyrret. For eksempel en kveld når dere er alene hjemme og ikke skal noe særlig, og dere har ro rundt dere. Det er viktig at du sier til mamma hvordan det er for deg å stå i dette dilemmaet. Bruk "jeg" i starten av setningen når du skal beskrive og fortelle. Da anklager du ingen, du bare snakker om hvordan du har det.

Du skriver at dette handler om at du er lei av å leve i en koffert. Da forstår jeg det slik at det ikke handler om at det er noe dumt som skjer med mamma, eller at du er mindre glad i henne. Hun kan trenge å høre akkurat det, tror jeg. Fortell at du har det bra hos henne og at det ikke handler om det! Men at du likevel vil prøve å bo mest hos pappa nå. Er det andre ting, i tillegg til dette med å "leve i koffert", tenker du, som sier noe om hvorfor du vil bo mer hos pappa? Det kan være lurt at du tenker litt over dette på forhånd, slik at du kan komme med konkrete argumenter som mamma kan forstå. Fordi hun kommer nok til å lure på det. 

Spør også mamma hva hun tenker. Kan hun si om det er noe hun syns er dumt med at du flytter til pappa? Jo mer åpent man kan prate, jo mer forståelig kan situasjonen bli. Og det man forstår er lettere å godta. Gir det mening, syns du? Kanskje mamma har noen gode innspill og, dersom hun får hørt hva du tenker. Jeg tipper at mamma aller helst vil at du skal ha det bra og at hun egentlig blir glad for at du sier ifra fremfor å fortsetter å "leve i koffert" og ikke ha det bra. Det betyr jo ikke at dere skal slutte å være sammen. Eller at hun slutter å være mammaen din. Dere må finne en måte å lage hverdagen på, som er god for deg. Husk at det er foreldrene dine som skilte seg og det er deres ansvar - ikke ditt - at de har det bra med seg selv i hverdagen. Selv om det er viktig å snakke om følelser er det aldri barn sitt ansvar å ta vare på foreldrenes følelser. Du kan jo ikke dele deg i to når de to voksne har valgt å gå hver sin vei. Og du må få leve ditt liv. Det er faktisk bare DU som lever akkurat ditt liv. Ved å erkjenne det tar du gode avgjørelser for deg selv tror jeg!

Jeg håper du ikke gir opp selv om dette er vanskelig å prate om. Jeg tror foreldre tåler å høre hva barna tenker, og jeg tror foreldre blir glade for at barna er ærlige. Det er ikke mange foreldre som vil motarbeide barna dersom de vet at barna selv ønsker å bo mest hos den andre forelderen og at de har det bra og trygt der. Og husk - uansett hva du bestemmer nå kan det henne det endrer seg med tiden. Om noen år vil du kanskje ha en helt annerledes bo-ordning.

Jeg håper dette ga svar på spørsmålet ditt. Jeg håper foreldrene dine lytter til deg og finner en løsning som er god for DEG. Jeg ønsker deg alt godt og lykke til.

Vennlig hilsen familieterapeuten