Vanskelig å leve med skilte foreldre

Hei

Dilemmaet du forteller om er det mange ungdommer som deler med deg. Når man har skilte foreldre kan man bli veldig sliten av å flytte mellom dem, og å "bo i en bag" som du beskriver det. Det å forholde seg til to ulike familier/hus/miljøer er mer krevende enn mange voksne forstår. Mange ungdommer forteller at de får utrolig dårlig samvittighet når de forsøker å si at de vil være sammen med den ene forelderen fordi de er redd for å såre den andre forelderen. Akkurat slik du forteller at du nå har det i forhold til 17.mai. Men husk at det ikke er din skyld at foreldrene dine skilte lag. Selv om de nå lever hver for seg hører de fortsatt til sammen inni hjertet ditt! Og der skal du få lov til å ha dem - begge to.

Du skriver at dette handler om at du er lei av å "bo i en bag". Da forstår jeg det slik at det ikke handler om at det er noe dumt som skjer hos verken mamma eller pappa, eller at du er mindre glad i en av dem, men mer om livsstilen som følger med å ha skilte foreldre. De kan trenge å høre akkurat det, tror jeg. Fortell foreldrene dine at du har det bra hos dem begge og at det ikke handler om det! 

Spør også foreldrene dine hva de tenker. Kan de si om hvordan de opplever det at du flytter mellom dem, og den bo-ordningen dere nå har? Kanskje mamma og pappa har noen gode innspill og, dersom de får høre hva du tenker. Jeg tipper at foreldrene dine aller helst vil at du skal ha det bra og at de egentlig blir glad for at du sier ifra fremfor at du fortsetter å være misfornøyd med å "bo i en bag" - og bare fortsetter å ha dårlig samvittighet for den forelderen du til enhver tid ikke er hos. Husk at det er foreldrene dine som skilte seg og det er deres ansvar - ikke ditt - at de har det bra med seg selv i hverdagen. Selv om det er viktig å snakke om følelser er det aldri barn sitt ansvar å ta vare på foreldrenes følelser. Du kan jo ikke dele deg i to når de to voksne har valgt å gå hver sin vei. Og du må få leve ditt liv. Det er faktisk bare DU som lever akkurat ditt liv. Ved å erkjenne det tar du gode avgjørelser for deg selv tror jeg!

Så mitt forslag at du først tenker over hvem du helst vil være hos på 17.mai for din egen del. Så kan du invitere den forelderen du bestemmer deg for å ikke være hos, til en prat. Det er et poeng at du tar dette opp med din forelder når det er grei stemning hjemme. Du begynner med å si at du trenger å snakke, og ber om å bli lyttet til uten å bli avbrutt. For eksempel en kveld når dere er alene hjemme og ikke skal noe særlig, og dere har ro rundt dere. Eller når dere kjører bil. Det er viktig at du sier hvordan det er for deg å stå i dette dilemmaet, og lignende dilemmaer ved andre anledninger. Bruk "jeg" i starten av setningen når du skal beskrive og fortelle. Da anklager du ingen, du bare snakker om hvordan du har det. Tenk etter hvorfor du vil være hos den ene av foreldrene dine fremfor den andre, på 17.mai. Trolig er det årsaker utenom selve relasjonen; for eksempel hvor vennene dine er, hvilket hus som er nærmest skolen, hvordan familien generelt feirer 17.mai - og sikkert en drøss andre ting. Slike argumenter er viktige å få frem og det trenger ikke legge noe skyld på noen. Det er bare sånn det er for deg og det er helt greit! 

Jeg håper du ikke gir opp selv om dette er vanskelig å prate om. Jeg tror foreldre tåler å høre hva barna tenker, og jeg tror foreldre blir glade for at barna er ærlige. Det er ikke mange foreldre som vil motarbeide barna dersom de vet at barna selv ønsker å være mest hos den andre forelderen og at de har det bra og trygt der. Og husk - uansett hva du bestemmer nå kan det henne det endrer seg med tiden. Om noen år vil du kanskje ha en helt annerledes ordning.

Jeg håper dette ga svar på spørsmålet ditt. Jeg håper foreldrene dine lytter til deg og finner løsninger som er gode for DEG. Jeg ønsker deg alt godt og lykke til.

Vennlig hilsen familieterapeuten