Spørsmål og svar

Jente, 15

hallo! Når jeg var 13 år så er jeg 99% sikker på at jeg fikk et slags angstanfall: jeg trodde jeg skulle dø. Fordi en gutt som jeg AKKURAT hadde startet på skole med, var veldig frekk og frampå. Helt siden da har jeg hatt vanskligheter med å ta kontakt med gutter. Før ville jeg ikke tenkt over om en gutt smilte til meg, men nå får jeg panikk. Jeg skjønner jo at det er hyggelig, men jeg er bare redd for at det samme skal skje igjen. Kan grunnen til at jeg har så store vanskeligheter med å ta kontakt med gutter idag, ha noe med det som skjedde for 2 år siden? Burde jeg snakke med noen for å fikse dette problemet? Kan jeg sjekke om jeg har angst? Siden dette har gjort meg mindre sosial, tør ikke å bli hentet ved skolen så får foreldrene mine til å parkere langt vekk slik at ingen skal se hvilken bil jeg setter meg inn i, tør ikke å ta buss alene, eller å gå fra busstoppet, snakke forran klassen, overtenker romling i magen, har jakka på i timen fordi jeg er ukomfortabel. Trenger jeg hjelp?

Svar

Spørsmålet og svaret er mer enn ett år gammelt. Endringer i lovverk og regelverk kan ha skjedd etter den tid. Se spørsmål og svar som ligner for nyere spørsmål.

Hei

Det høres slitsomt ut å ha det slik du beskriver det. Du er redd for mange ulike situasjoner, situasjoner som du etter hvert har begynt å unngå.
Ofte er det slik at når en stadig forsøker å unngå ting, vil det kunne komme nye situasjoner en forsøker å unngå.

Vi som jobber her setter ikke diagnoser, men kan komme med råd på hva som kan være lurt å gjøre.

Jeg tenker det kan være veldig fint om du får hjelp til å få det bedre.
Du har mye å "holde orden på"/ forøker å unngå. Det tar mye energi og begrenser deg i hverdagen. Det finnes god hjelp å få for å få det bedre.
Derfor vil jeg anbefale deg å snakke med noen. Ta gjerne kontakt med helsesykepleier på skolen. Hun kan være en god støttespiller og følge deg opp over litt tid.
Et annet alternativ er å ta kontakt med fastlegen. Det er mulig han/hun kan henvise deg til en psykolog.
Snakk også med foreldrene dine om at du ønsker hjelp.

Slik du har det nå skal du ikke ha det for alltid. Du ønsker å finne ut av dette, og det er første skritt mot å få det bedre.

Jeg håper at noe av dette og vedlagte artikler kan være til hjelp.

Lykke til videre !

Vennlig hilsen helsesykepleier, ung.no

Besvart: 3.3.2020

Oppdatert: 3.3.2020