Jeg tror jeg har sosial angst.

Jente, 15

Hei. Jeg tror kanskje at jeg har sosial angst, men er ikke sikker. Jeg er redd for å gå på plasser alene der det er mye folk for eksempel på do på skolen. Derfor pleier jeg å spørre om noen av vennene mine vil være med. Noen av de tror det er fordi jeg vil ha kontroll over de. Men det er egentlig fordi jeg er redd for at folk skal se meg gå alene og tenke at jeg ikke har venner. Jeg tør heller ikke å gå alene inn hoveddøra på skolen, det sitter alltid så mye folk utafor så jeg går heller inn en sidedør med mindre folk. En gang turte jeg å gå på do alene i et friminutt, og var egentlig veldig stolt av det. Men så kom en lærer og sa at jeg måtte ut, og jeg gikk alene forbi alle ute. Jeg begynte å skjelve og med en gang ingen så det, så starta jeg å gråte også. Jeg tror kanskje det var et angstanfall? Tørr heller ikkje å finne på ting med kj blandt andre folk, føler at det blir litt for mye oppmerksomhet, og det gjør meg nervøs. Høres det ut som om jeg har det? Eller er jeg bare sjenert?

Svar

Spørsmålet og svaret er mer enn ett år gammelt. Endringer i lovverk og regelverk kan ha skjedd etter den tid. Se spørsmål og svar som ligner for nyere spørsmål.

Hei

Det du beskriver høres ubehagelig ut og krever mye energi av deg. Vi som jobber her setter ikke diagnoser, men det du opplever er uansett angstfylt for deg.

Dette er nok noe mange kan kjenne seg igjen. Mange er usikre og utrygge i pubertet og ungdomstid, mange også i voksen alder.
Det som er lurt er å ikke unngå de situasjonene en føler er vanskelig. Om en gjør det, kan det lett bli mange situasjoner som hemmer en i hverdagen.
Det er veldig ubehagelig, det vet jeg, men samtidig er det viktig å vite at det er helt ufarlige følelser i kroppen din. Videre skal du vite at andre ikke legger merke til deg slik du føler det.
Det er lett å tenke at andre legger merke til det, men de er gjerne mest opptatt av seg selv.

Jeg vil anbefale deg å jobbe med dette, bestemme deg for å gå på toalettet, ut døren og alene i gangene. Mange gjør det, og det betyr ikke at en ikke har venner.
Pust rolig med magen, og kjenner du ubehag så fortell deg selv at det er helt ufarlig. Fortsett med det du holder på med.
Forsøk også å tenke på hyggelige ting, se hva de andre rundt deg holder på med og lignende.

Du gikk på toalettet alene en gang, og var stolt. Det har du all grunn til å være. Fortsett med det.

Når en strever med slike ting, er det fint å ha noen å snakke med. En en kan dele erfaringene med. Helsesykepleier på skolen kan være en god støttespiller. Jeg vil anbefale deg å snakke med henne.
Bare det å sette ord på og å dele kan i seg selv være en lettelse.

Slik du har det nå, skal du ikke ha det for alltid.
Du ønsker finne ut av dette, og det i seg selv er første skritt på veien mot å få det bedre.

Jeg håper at noe av dette kan være til hjelp.

Lykke til videre !