Vennskapene mine er ikke gjensidig, hva gjør jeg?

Jente, 17

Jeg har tre venninner i den nærmeste vennesirkelen min, og to av dem er deprimerte. De har begge store psykiske vansker og er ofte nedstemte, og det er vanskelig å nå innpå dem. De har sjeldent energi til å finne på noe, og dropper ofte planer. Alle mine tre venninner har kjærester eller holder på med en person, og bruker mesteparten av energien deres på den personen. Det er vanskelig å konstant prøve å holde opp kontakten med dem, og bruke energi på noen som ikke gir noe tilbake. Når vi først er sammen har vi det veldig gøy, og jeg føler de er de eneste jeg kan være 100% meg selv rundt. De er de jeg setter høyest her i livet foran alle, men de gjør ikke det samme tilbake. Det er vanskelig å være den eneste som har behov for å være med de. Jeg er veldig usikker på hva jeg skal gjøre. Jeg er redd jeg gjør de enda mer nedstemte hvis jeg sier at jeg synes det er vanskelig å være venn med de pga deres sykdom. Jeg vet bare at jeg ikke kan fortsette vennskapet som det er nå.

Svar

Spørsmålet og svaret er mer enn ett år gammelt. Endringer i lovverk og regelverk kan ha skjedd etter den tid. Se spørsmål og svar som ligner for nyere spørsmål.

Hei

Jeg skjønner veldig godt hvordan du har det, og jeg skjønner godt at det ikke kan fortsette slik det gjør nå.

Jeg foreslår at du tar kontakt med dem og forteller hvordan du har det, uten å nevne den konkrete årsaken (deres lidelse). Enten skrive dem et brev, eller ta en prat ansikt- til-ansikt. Den siste måten er kanskje best, fordi dere alle kan se hverandres kroppsspråk og unngå misforståelser.

I disse korona tider kan det være vanskelig å møtes, og dersom du ikke får dem med ut på tur kan video-samtale være det nest-beste alternativet.

Brev kan også fungere godt hvis du synes det blir for skummelt å snakke ansikt-til-ansikt. Dette er en mer personlig sjanger som åpner opp for lengre og dypere innhold sammenliknet med for eksempel Snap og SMS. Da kan du i tillegg finspisse formuleringene dine, slik at du unngår misforståelser.

Fortell dem hvilke følelser du kjenner på når de oppfører seg sånn som du beskriver her. Prøv å fokuser på deg selv under samtalen og unngå å komme med anklager mot dem. Det er veldig fristende å peke på de tingene de gjør galt, men da vil de mest sannsynlig gå i forsvar å lukke seg. Dette vil gjøre det vanskeligere å få dem til å se din side av saken.

Du kan for eksempel si:

"I det siste har jeg savnet å være med dere."

"Av og til kan jeg synes det er vanskelig å finne på ting med dere. Jeg føler jeg prøver mitt beste for at vi skal møtes, og da synes jeg det er skikkelig synd når dere ikke kan."

"Jeg skjønner at dere vil bruke tid på kjærestene deres, men jeg føler meg såret når dere bruker så mye tid på dem at dere ikke har tid til oss."

Jeg vil også anbefale deg å snakke med noen andre du stoler på om det her. Gjerne et familiemedlem eller helsepsykepleier på skolen. Både fordi det kan være fint for deg å snakke fritt ut om hvordan du har det, men også fordi de kanskje kan hjelpe deg.

Håper alt ordner seg, og masse lykke til deg!

Hilsen ungdomsredaksjonen, Ung.no

Besvart: 5.4.2020

Oppdatert: 5.4.2020