En lite tilstedeværende mor gjør meg tidvis deprimert.

Kjære jente 18 år.

Det er vondt å lese at du har hatt/har en mor som i så liten grad har stilt opp for deg. Det er lett å forstå at det er et savn og at du da lett knytter deg til andre voksne. Det høres ut som du har en far som kan ha fylt litt av behovet for å bli sett og forstått. Kanskje det også har vært andre viktige voksne?

Jeg får tanker om at kanskje moren din ikke har hatt det så lett i sin oppvekst og selv manglet en viktig voksen som så henne. Det kan være vanskelig å gi noe man selv aldri har fått.

Det er en god egenskap at du lett knytter deg til andre mennesker og blir glad i dem, jeg er sikker på at de også har blitt glad i deg. Da er det vondt når de forsvinner ut av livet ditt igjen. Jeg håper ikke det gjør at du slutter å knytte deg til folk. Noen vil bli og det er det verdt å vente på.

Du skriver at du er deprimert til tider. Vansker i barndommen kan gjøre deg sårbar for episoder med depresjon, men det trenger ikke være sånn hele voksenlivet ditt. Det finnes gode teknikker du kan bruke for å håndtere de depressive episodene. Legg f.eks. merke til hvordan du tenker når du er lang nede, hvordan det meste tolkes gjennom et negativt filter. Finnes det andre, mer hensiktsmessige måter å tenke om det på? Finn ut hva som er hjelpsomt for deg. Det å speile sine tanker og følelser med andre, noen du stoler på og som du tror vil forstå deg, det kan ofte være til god hjelp.

Jeg har lagt ved noen artikler som jeg tror kan være til hjelp for deg.

Lykke til.

Vennlig hilsen psykiatrisk sykepleier, ung.no