Er på institusjon og får ikke den hjelpen jeg trenger.

Jente, 16

Ble henta av bv i fjor. Ble plassert på en akutt instu, der bodde jg i 6 uker før jg ble flyttet til en annen instu. Jg var misfornøyd m denne instuen så jg spurte om de kunne flytte mg. Venta 5 måneder før jg fikk plass på en annen instu. Begynte akkurat å trives her også flytter en gal ungdom hit. Fortalte d til saksbehandleren min, hun sa vi skulle ta d opp på neste møte. Venta 2 måneder på møtet. På møtet kom de ikke fram til noen løsninger. De kunne ikke gjøre noe m d enda fordi de ansatte på instuen min angivelig jobber med å finne løsninger. De har ikke gjort en DRITT. Sykt skuffende. Føler mg forrådt av bv. Angsten min har kommet tilbake og den r grusom. Vil bare ha et fredelig liv. Begynner å tro at d eneste stedet man får fred r i graven. Har tenkt på å ende livet mitt i d siste. R lei av å ikke bli tatt på alvor. Dette r d daglig livet dems. De møter masse mishandla barn og drar tilbake til d vanlig livet sitt så snart kl blir 4 uten å tenke på d. Hva skal jeg gjøre?

Svar

Spørsmålet og svaret er mer enn ett år gammelt. Endringer i lovverk og regelverk kan ha skjedd etter den tid. Se spørsmål og svar som ligner for nyere spørsmål.

Hei jente 16 år

Det høres ut som du har opplevd mer motgang og smerte enn de fleste andre på din alder. At de som skulle være dine trygge, omsorgsfulle voksne i oppveksten, ikke var det og dette må du bære med deg som ungdom.

Det høres ut som du fortsatt savner å få trygghet og ro i livet ditt, det er veldig forståelig og det fortjener du. Dessverre kan det være vanskelig å finne gode erstatninger for det du savner i helsetjenesten og på institusjoner, da det ofte ikke blir et perfekt opplegg og det kommer mennesker som berører oss negativt.

Kanskje du kan snakke med noen og be om råd til hvordan du kan skjerme deg fra den "gale ungdommen" som har kommet til instu der du bor.

Opplevelsen av at de (bv) ikke bryr seg og du ikke får hjelp er vond å bære på. Du har antagelig god grunn til å være både bitter og sint på «systemet», men dessverre vil det sinnet og den bitterheten bare spise deg opp innvendig og gjøre deg vondt.

All hjelp er ment å være «hjelp til selvhjelp», men det er jo ikke all hjelp man klarer å omsette til å hjelpe seg selv.

Det kan ofte være slik, at de følelsene vi viser utad, ikke nødvendigvis er de vi føler inni oss. Man kan f.eks. føle seg redd og trist, men vise utad irritasjon og sinne. Er dette noe du kan kjenne deg igjen i? Hvis det er det, prøv å kjenn godt etter hva du egentlig føler og gi uttrykk for det i stedet, da blir du møtt på en mer adekvat måte.

Jeg vil anbefale deg å se «Alfred og skyggen – en liten film om følelser» (bare følg linken)

Jeg ønsker deg masse lykke til!

Vennlig hilsen psykiatrisk sykepleier, ung.no

Besvart: 9.9.2020

Oppdatert: 9.9.2020