Hva er meningen når hjelpen ikke funker?

Jente, 17

Jeg har blokkert alle tidligere venner et år siden og familie ganske nylig. Bor i en annen by enn alle andre jeg har kjent. Har slettet alle sosiale medier og bilder. Tenkt å hive alt jeg har av gaver av andre og plantene jeg eier. Føler livet er meningsløst. Føler meg nummen. Kjenner øynene mine gjør vondt men klarer ikke gråte. Jeg har emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse og kompleks ptsd. En kontaktperson jeg har innen bup sier jeg viser symptomer på depresjon og bekymret jeg utvikler en spiseforstyrrelse. Bor på en instutisjon men å prate med de hjelper ikke fordi de sier det er ingenting de kan gjøre for å hjelpe meg i min situasjon. Jeg har planlagt å ta livet av meg selv mange ganger, hatt to forsøk, men så langt har jeg ikke lyktes. Vurdere et nytt forsøk. Hva er det meningen jeg skal gjøre når å prate med de rundt meg ikke hjelper og behandling funker ikke? Jeg har gitt opp. Ønsker å være alle andre steder enn hvor jeg er nå

Svar

Spørsmålet og svaret er mer enn ett år gammelt. Endringer i lovverk og regelverk kan ha skjedd etter den tid. Se spørsmål og svar som ligner for nyere spørsmål.

Kjære jente 17 år,

Det høres ut som du har opplevd mer motgang og smerte enn de fleste andre på din alder. At de som skulle være dine trygge, omsorgsfulle voksne når du var barn, ikke var det og dette må du bære med deg som ungdom. Det var urettferdig, du fortjener ikke all den motgangen, men det er likevel ditt ansvar å få til en endring i livet ditt i dag.

Det høres ut som du fortsatt savner å få trygghet, omsorg og forståelse fra de rundt deg, det er forståelig. Dessverre er det vanskelig å finne erstatninger for det du savner på en institusjon og det er heller ikke «der» du skal leve livet ditt i fremtiden.

Opplevelsen av at du ikke får hjelp er vond å bære på. Du har antagelig god grunn til å være både bitter og sint på «systemet», men dessverre vil det sinnet og den bitterheten bare spise deg opp innvendig og gjøre deg vondt. Negative følelser, som skam, skyld, bitterhet og sinne, som blokkerer for din bedring, må du prøve å gi slipp på.

Skal du få til endring og bedring i livet ditt, må du ta gode valg for deg selv. Det å spise lite og isolere deg fra tidligere venner og familie, er valg som vil forverre situasjonen din, ikke hjelpe deg.

All hjelp er ment å være «hjelp til selvhjelp», men det er ikke all hjelp man klarer å omsette til å hjelpe seg selv. Jo tydeligere du klarer å være på hva du trenger, jo bedre. Sett deg tydelige mål og søk støtte til å nå de målene.

Det kan ofte være slik, at de følelsene vi viser utad, ikke nødvendigvis er de vi føler inni oss. Man kan f.eks. føle seg redd og trist, men vise utad irritasjon og sinne. Er dette noe du kan kjenne deg igjen i? Hvis det er det, prøv å kjenn godt etter hva du egentlig føler og gi uttrykk for det i stedet, da blir du møtt på en mer adekvat måte.

Jeg vil anbefale deg å se «Alfred og skyggen – en liten film om følelser» (bare følg linken)

Ikke gi opp! Det vil komme bedre tider, bare ta de gode valgene!

Jeg ønsker deg alt godt og lykke til!

Har lagt ved noen artikler som jeg håper kan være til hjelp.

Vennlig hilsen

Psykiatrisk sykepleier i ung.no

Besvart: 16.12.2021