Har det så vondt, får ikke hjelp, bup bryr seg ikke.

Hei jente 16 år.

Det høres ut som du har opplevd mer motgang og smerte enn de fleste andre på din alder. At de som skulle være dine trygge, omsorgsfulle voksne når du var barn, ikke var det og dette må du bære med deg som ungdom.

Det høres ut som du fortsatt savner å få trygghet, omsorg og forståelse fra de rundt deg, det er forståelig. Dessverre er det vanskelig å finne erstatninger for det du savner i helsetjenesten og det er heller ikke «der» du skal leve livet ditt. Opplevelsen av at de ikke bryr seg og du ikke får hjelp er vond å bære på. Du har antagelig god grunn til å være både bitter og sint på «systemet», men dessverre vil det sinnet og den bitterheten bare spise deg opp innvendig og gjøre deg vondt. Ditt sinne bør kanskje heller rettes mot de som ikke har gjort jobben sin da du var barn eller de som har forårsaket ditt traume? Men dette sinnet må du også gi slipp på etter hvert.

All hjelp er ment å være «hjelp til selvhjelp», men det er jo ikke all hjelp man klarer å omsette til å hjelpe seg selv. Jo tydeligere du klarer å være på hva du trenger, jo bedre. Du ber om søvnråd fordi du sover så dårlig, det er bra (at du ber om hjelp til det). Jeg legger ved en artikkel under dette som jeg håper du kan få nytte av. Se også her.

Det kan ofte være slik, at de følelsene vi viser utad, ikke nødvendigvis er de vi føler inni oss. Man kan f.eks. føle seg redd og trist, men vise utad irritasjon og sinne. Er dette noe du kan kjenne deg igjen i? Hvis det er det, prøv å kjenn godt etter hva du egentlig føler og gi uttrykk for det i stedet, da blir du møtt på en mer adekvat måte.

Jeg vil anbefale deg å se «Alfred og skyggen – en liten film om følelser» (bare følg linken)

Jeg ønsker deg masse lykke til!

Vennlig hilsen psykiatrisk sykepleier, ung.no