Har hatt sinneproblemer en god stund og jeg hater meg selv og livet mitt...

Hei!

Takk for at du skrive til oss og forteller hvordan du har det. Jeg forstår at du har det vanskelig og at du har mange vonde følelser i deg som gjør at du blir helt utslitt av deg selv. Det er krevende når man har mye inni seg som man ikke alltid vet hva er eller hva det kommer av.

Du sier at sinneproblemene dine begynte etter du kom i fosterhjem. Det å flytte fra familien sin kan jo være både godt og vondt på en gang. Det er sikkert noen grunner til at du måtte flytte i fosterhjem. Det å savne faren din og farfaren din er jo ikke godt. Det å samtidig være redd for at farfaren din skal dø er heller ikke godt. Når man går med slike følelser helt for seg selv så kan det av og til kjennes både kaotisk og vondt ut. Da kan man også bli sint.

Sinne er en krevende følelse som vi alle har. Den har en funksjon for oss og den skal hjelpe oss til å beskytte oss selv og til å sette grenser og si fra når vi ikke har det bra.

Har du noen du kan prate med om det du sier til oss? Kan du ha kontakt med farfaren din og si at du er bekymret for han og at du savner han?

Det høres og så ut som du blir sint og skuffet over deg selv fordi du får sterke reaksjoner. Men kanskje reaksjonene dine kommer av en grunn? Kanskje du har det vondt nå og at det også kan være trist at du har havnet i den situasjonen du er i nå? Det er ikke din skyld! Minn deg selv på dette. De reaksjonene du har kommer av en grunn.

Hva kan du gjøre?

Snakk med noen om det du sier til oss. Det kan være noen i fosterhjemmet ditt hvis du er trygg på dem, helsesykepleier på skolen eller på helsestasjon for ungdom eller andre voksne du har rundt deg som du er trygg på.

Jeg legger ved noen artikler til deg som også kan være til hjelp for deg å lese.

Jeg vil minne deg på at selv om du har det vondt nå så vil det ikke alltid være slik. Det kommer til å bli bedre.

God klem til deg. Håper du får det bedre snart.

Hilsen psykiatrisk sykepleier.