Jeg kan bli så sint på familien at jeg skriker og kaster ting. Jente 15

Hei!

Det må være vondt for deg å ha det sånn du beskriver her. Når jeg leser dine ord tenker jeg at det ikke er rart i det hele tatt at du har masse sinne inni deg. Sinne er en sterk og kraftfull følelse som ligger veldig nærme andre vonde følelser, som sorg, savn og ensomhet. Jeg kan tenke meg at du også kan kjenne på slike følelser nå etter at pappa døde?

Når det gjelder følelsene dine så kan du tenke på deg selv som et "isfjell" der mange slags følelser er inni det store fjellet, men det er vanskelig å få dem til å synes fordi de er under vann. Så det eneste som synes på overflaten over vann for andre, er at du er sint. Det er lettere å vise sinne for det er på en måte en aktiv følelse som får oss til å gjøre noe (kaste ting, skrike, slå). De andre følelsene er vanskeligere å håndtere for mange. Kan du kjenne igjen i at det kan bli sånn for deg?

Jeg tror du ville fått det bedre om du også fikk utforsket hvilke andre følelser som bor i deg nå (under vann, liksom). Kan du starte med å prøve å si til mamma, en dag du er mer rolig inni deg, at du vet du kan bli mye sint men at det nok handler om flere ting og at det er flere følelser der som er vanskeligere for deg å vise, og at sinnet da kan "ta over". Du kan forsøke å sette litt ord på dette for deg selv først. Kanskje skrive ned litt og? Jeg tipper mamma vil ha forståelse for at du er mye sint dersom du klarer å si mer om alt det andre som bor i deg og, i en rolig setting.

I en slik setting trenger du ikke å kritisere mamma eller broren din. Du kan bare si at du savner å ha pappa der, og at du savner at han og du gjorde ting sammen. Du kan si at du jo var veldig "pappas jente" da du var yngre og at det er vondt for deg å kjenne på alt dette nå. Du har i tillegg lov å si at du blir såra når mamma sier ting som "denne oppførselen hadde ikke pappa likt" når du blir sint. Det er ikke hyggelig sagt, det er å bruke pappas godhet mot deg. Det syns jeg mamma må la være med. Hun kan uansett ikke vite akkurat hva pappa ville ment i de ulike situasjonene så hun må kun snakke for seg selv.

Når det gjelder deg og følelsene dine så tenker jeg også at det kunne være fint for deg å ha en trygg, helt nøytral voksen å snakke med. Hva om du går til helsesykepleier, enten på skolen din eller på helsestasjon for ungdom? Eller til barne- og familieteamet i kommunen du bor i (sjekk kommunens nettside i så fall)? Det finnes mange bra fagpersoner å snakke med i en slik situasjon som du er i, som er helt lavterskel og gratis og som heier på deg som ungdom. I beste fall får du bearbeidet og blitt kjent med flere følelser du har, f.eks sorgen over tapet av pappa. Og du får hjelp til å reagere med litt mer ro i de ulike situasjonene hjemme. Den du snakker med har taushetsplikt så du trenger ikke si noe til mamma om at du går og snakker et sted, om du ikke vil.

Husk også at det går an å snakke med andre familiemedlemmer som kjente pappa godt, eller med venner. Kanskje har du en venn som også har opplevd å miste noen? Det kan være ekstra godt å snakke med noen som virkelig forstår. Jeg håper det føles greit for deg å være åpen om hvordan du har det. Bare å si ting høyt og få det litt ut, kan hjelpe på sinnet.

Du kan jo tenke litt på det. I tillegg oppfordrer jeg deg til å lese denne teksten om sorg og denne teksten om sinne. Da vil du lære litt mer og du vil få gode tips til hvordan du kan hjelpe deg selv i situasjoner som ligner de du har beskrevet over her.

Det er utrolig leit at pappa ikke er hos deg lenger<3 Han hørtes ut som en veldig fin person. Jeg håper at mye av det han har lært deg og vist deg fortsetter å leve inni deg. Vonde følelser er tøft å kjenne på. Men jeg lover deg, det vil bli bedre med tiden<3 Jeg ønsker deg alt godt!

Vennlig hilsen familieterapeuten på ung.no