Hvordan skal jeg snakke med moren min om faren min som jeg ikke møter?

Hei

Takk for at du stiller oss spørsmål!

Det er forståelig at du tenker på faren din. Vi tenker å føler ulikt i forhold til foreldre og barndom avhenig av alderen og situasjonen vi er i. Det er også lett å forstå at du synes det er vanskelig å ta dette opp med moren din. Det er ikke godt å kjenne på at man gjør moren sin lei seg.

Selv om moren din ikke snakker om faren din betyr ikke det at hun ikke er forberedt på at du kommer til å spørre om ham en dag. Selv om det kanskje ble evldig vanskelig mellom dem så er han tross alt faren din det er snakk om.

Kanskje du kan si det som det er. At du har begynnt å få mange minner om han og at du er nysgjerrig på ham. Det er dessverre ingen garanti for at moren din ikke blir lei seg, men det høres ut som at det likevel er viktig at du forteller henne om dine tanker og følelser. 

Det kan også være godt for deg å snakke med noen andre om dette også. Helsesykepleier eller sosiallærer er gode å snakke med. Du kan også ta kontakt med Kors på halsen eller Rådet for psykisk helse. Der går det også an å dreofte hvordan du snakker med moren din om faren din. Det er nok likevel enklest å være ærlig og si det som det er.

Legger ved noen artikler som vi håper kan hjelpe deg.

Vennlig hilsen

Familiepsykologen, ung.no