Har blitt tvangsinnlagt på BUP og opplever "emotional numbness" etter det

Gutt, 16

Er en gutt på 16 år som har fått et alvorlig problem. Helt siden jeg ble tvangsinnlagt på BUP ungdomspsykiatri så fikk jeg det som kalles for "emotional numbness". Før jeg ble tvangsinnlagt hadde jeg litt selvmordstanker, så politiet og legene tenkte det var best for meg å være innlagt der for å få hjelp. Etter å vært der fikk jeg "emotional numbness". Det var en tabbe å tvangsinnlegge med der, fordi nå har jeg fått enda mer selvmordstanker. Jeg har ikke tenkt å ta selvmord altså, men jeg blir fristet fordi alle følelsene mine er borte, og det føles som deler i hodet mitt er ødelagte. Jeg har prøvd alt jeg kan for å bli kvitt problemet. Hjelper ikke uansett hvem jeg snakker med. Er det i det hele tatt mulig å få følelsene tilbake? Hater å leve på denne måten. Dette er det jævligste problemet jeg hat hatt, men jeg klarer å holde ut. Det er bare sykt irriterende med dette problemet. Jeg vet det er umoralskt å ta selvmord så jeg unngår det. Gjør alt normalt, men ingenting hjelper.

Svar

Spørsmålet og svaret er mer enn ett år gammelt. Endringer i lovverk og regelverk kan ha skjedd etter den tid. Se spørsmål og svar som ligner for nyere spørsmål.

Hei, gutt på 16 år!

Det høres ut som du ikke har det noe bra og at du kjenner på "emotional numbness" altså at følelsene dine er "numne" dersom vi oversetter til norsk.

Mange som har det veldig vanskelig psykisk kan kjenne seg igjen i dette og beskriver det gjerne som å være nummen, avkoblet kroppen eller "tom". Det er vondt å kjenne at man ikke kjenner følelsene sine og man kan gjerne oppleve det som enda verre enn å ha følelser som er sterke men vonde. Det er nok litt forskjellig hvordan man tenker rundt denne mekanismen og det er ulikt fra person til person hva som fører til "nummenheten". For noen kan det handle om at man ikke orker/klarer å gå inn i følelsene og at kroppen da hjelper med å "slå av" slik at man heller kjenner seg nummen, noen kan få det litt sånn pga medisiner, andre kan få det sånn fordi diagnosen tilsier det - f.eks vil mange beskrive depresjon heller som "tomhet"/nummenhet enn som nedstemthet i seg selv. Hva som gjelder for deg er ikke sikkert og heller ikke så avgjørende. Det viktige å ta med seg er at det er sikkert at du får følelsene tilbake!

Følelsene dine er der inni deg men det kan være vanskelig å kjenne etter nå. Det at du har blitt tvangsinnlagt sier meg noe om at du har strevd ganske mye psykisk og hatt en veldig vond periode. Dette tar på og er tungt men det betyr ikke at du ikke skal få det bra igjen. Du forteller at du "gjør alt normalt" og det høres bra ut. Samtidig så kan ting ta tid og det vil kanskje ikke gå over med en gang. Du forteller at det ikke hjelper uansett hvem du snakker med. Jeg tenker at det kan ta tid men at dette vil gå over. Kanskje trenger du en annen form for behandling, andre medisiner (dersom du bruker medisiner), endring av rutiner, at tiden skal gå, at noe tilfeldig skjer i livet som får det litt inn på "nytt spor". Det er my som kan hjelpe men det er slitsomt å ha det sånn når det står på. Men følelsene dine er der og du vil kjenne at de kommer tilbake. Inntil da er det viktig at du tar vare på deg selv og ber om hjelp fra de som er rundt. Dersom du fortsatt har oppfølging i BUP er det viktig at du er ærlig og åpen om hvordan du har det for å få best mulig tilpasset hjelp.

Ønsker deg alt godt og sender deg en klem!

Med vennlig hilsen psykologen

Besvart: 1.5.2021

Oppdatert: 1.5.2021