16-åring gruer seg til å flytte til far og begynne på videregående der.

Hei

Hei - og takk for at du skriver til oss.

Overganger i livet kan ofte gjøre at vi gruer oss, synes det er skummelt og gjør at vi kjenner oss usikre. Bare det å skulle begynne på videregående i seg selv kan få oss til å kjenne på dette. At du i tillegg skal begynne på videregående et sted der du ikke kjenner noen jamnaldringer gjør det naturlig at alt dette forsterkes i forhold til skole.

Og så kommer dette at helgepappa skal bli "heltidspappa" og du blir spent og litt usikker på hvordan det vil bli. Er det mulig at du, pappa og mamma kan sette dere ned og ta en prat om dette du tenker på? Hva er det du vet er viktig for deg for at du skal trives og ha det bra, hva er det mamma`n din vet er viktig for deg og fortelle dette til pappa og sammen snakke om hva er det som blir viktig for å få dette mest mulig på plass når du flytter til pappa. Hva vil gå helt greit å få til og hva kan være vanskeligere å få til hos pappa? Hvordan kan du si fra til pappa dersom det er noe du er usikker på, synes er vanskelig o.lign.

Dersom du tror det blir for vanskelig at dere tre skal prate sammen om dette, kan du be om hjelp fra helsesjukepleier eller sosiallærer på skolen. Du kan også kontakte familievernkontoret som kan hjelpe dere å få til en slik prat.

Når det gjelder skolen så er det sikkert flere som er nye der og flere som ikke kjenner noen eller særlig mange. Det er jo ofte noen som må flytte på hybel når de begynner på videregående og de har jo ofte heller ikke noe stort nettverk. Det pleier å ordne seg etter hvert. Men dersom du ikke synes du finner deg til rette på skolen når det har gått ei tid, er det lurt å ta en prate med klasselærer, helsesjukepleier eller rådgiver der. Videregående skoler kan ha hjelpeordninger for nye elever.

Lykke til!

Mvh

familieterapeuten