Hvordan si ifra til foreldre om selvmordstanker?

Hei,

Det er så viktig at du får formildet at hjelpen du nå mottar ikke hjelper noe særlig. De som hjelper deg er helt avhengige av slike tilbakemeldinger for å finne alternative måter å jobbe på. Det er også viktig at du deler selvmordstankene dine. Både med behandleren din, men også med foreldrene dine - slik du har tenkt.

Jeg skjønner at det er vanskelig å vite hvordan du skal fortelle dette. Det enkle er ofte det beste. Si det akkurat som det er. Noen synes imidlertid at det kan være godt å sette seg ned i fred og ro og skrive det de ønsker å si og gi dette. Fortell de hvordan du har det, hvor lenge du har hatt det sånn og at du nå har fått tanker om at du ikke ønsker å leve mer. Du opplever at hjelpen du får ikke er hjelpsom og trenger at noe annet skjer.

Det er mange som er redde for at foreldrene skal bli lei seg. Det er klart at det er vondt å høre at barnet deres ikke har det bra, men jeg kan love deg at det er enda verre å ikke vite. De trenger å vite dette slik at de kan hjelpe deg og passe på deg på deg måten som du trenger nå.

Det skal ganske mye til før en vurderer at det er behov for innleggelse, spesielt for barn og unge under 18 år. Det er ønskelig å behandle flest mulig "poliklinisk", det vil si at du kommer til timer hos en behandler og drar hjem etterpå.

For å bli innlagt må man være så syk at man ikke klarer å ta vare på seg selv og/eller være til fare for seg selv eller andre. Samt at foreldrene opplever situasjonen så overveldende at de ikke klarer å ta vare på barnet/ungdommen.

Jeg sender deg mange gode tanker og ønsker deg masse lykke til.

Med vennlig hilsen psykolog