Jeg tenker for mye på hvordan andre mennesker har det.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Når mennesker du er glad i setter seg selv i situasjoner de ikke fortjener og tar til takke med dritten de får slengt mot seg og er helt ok med det. De ser ikke at det dem gjør er på grunn av traumer de har fått fra da dem var yngre og dem klarer ikke å se innover i seg selv og fikse skadene andre har påført dem. Det er ingenting annet jeg får gjort enn å fortelle dem det, men jeg kan ikke hjelpe noen som ikke vil ha hjelp, og visse ting kan ikke jeg fikse fordi dem må fikse det selv. Jeg er tvunget til å se på noen jeg er glad i dra seg selv ned i en råtten hule, og jeg kan ikke redde dem. De må redde seg selv. Så jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Må jeg bare se dem lide? Hvorfor kan ikke mennesker elske seg selv litt mer, og ikke minst hvorfor må mentalt syke mennesker fakke opp gode folk. Det er så jævelig urettferdig. Det er dems liv og jeg får ikke gjort noe, men jeg blir så frustrert fordi det virker som at dem driter i at dem blir behandla dårlig.