Da jeg og broren min var små ble vi sparket av moren vår.

Jente, 15

Da jeg og broren min var små sparket moren våres oss noen ganger. Ikke så hardt at vi fikk ordentlige skader men vi var veldig redde og jeg mener at jeg hadde fått små blåmerker iblant. Hun skylte på at stefaren hennes gjorde det mot henne så da var det greit. Faren min visste om dette men gjorde ikke noe. Min mor sluttet med det ganske tidlig, rundt den tiden jeg startet på skolen mener jeg. Jeg vil si det til noen, men jeg vil ikke at barnevernet skal bli innblandet eller at foreldrene mine får vite at jeg har sagt noe, fordi jeg vet at moren min kommer til å late som om hun aldri ville ha gjort noe sånt og bli sint på meg. Jeg tror hun tror at jeg og broren min ikke husker det fordi hun har sagt før at hun ville aldri ha gjort oss noe vondt eller noe som kunne ha skadet oss. Dette er noe jeg hadde fortrengt, men som kom tilbake da jeg var i traumebehandling på BUP en stund tilbake. Er dette noe en lærer, psykolog eller annen voksen må rapportere?

Svar

Spørsmålet og svaret er mer enn ett år gammelt. Endringer i lovverk og regelverk kan ha skjedd etter den tid. Se spørsmål og svar som ligner for nyere spørsmål.

Hei,

Takk for at du deler den historien med oss i ung.no

Det er selvsagt alvorlig at du og broren din har blitt utsatt for vold og var redde. I tillegg er det utrolig sårende og skuffende at faren deres visste dette og ikke gjorde noe. Det er også synd at moren din ikke kan være ærlig om at det har skjedd og heller gi uttrykk for hvor mye hun angrer på det og innrømme skyld.

Vi vet at barn som utsettes for vold eller vitne til vold i hjemmet blir påvirket emosjonelt, utviklingsmessig og har ofte større atferdsproblemer og sosiale problemer i skolen. Mange utvikler PTSD, sånn som deg.

Les mer om det her.

Du spør om du kan snakke med noen om dette, uten at barnevernet blir involvert. Det er vanskelig å svare på, siden det alltid er en individuell vurdering fra den personen som tar imot historien.

Jeg vil tro at siden volden har opphørt, så er sjansen mindre for at noen melder, men jeg kan ikke si noe sikkert. Det at din mor ikke klarer å "eie historien sin" og stå for det hun har gjort, er jo også alvorlig.

Jeg håper likevel du deler historien din med noen, for det kan være godt for deg å snakke om det og få hjelp til å bearbeide de minnene.

Har lagt ved noen artikler og forslag til apper som jeg håper kan være til hjelp.

Jeg ønsker deg alt godt og lykke til!

Vennlig hilsen

Psykiatrisk sykepleier i ung.no

Besvart: 24.9.2024