Jeg har problemer med moren min, men ingen voksne tror på meg

Hei!

Det er ikke alltid så lett å vite hvor grensene går for hva som er vanlig i familier, for man blir jo vant til det man vokser opp med. Derfor er det så viktig at venner snakker sammen og deler erfaringer, slik du nå har gjort.

Det er bra at vennene dine har reagert, for det du forteller om her at moren din gjør er langt over grensen for hva som er OK oppførsel av en forelder. Da tenker jeg både på det at hun raserer rommet ditt, at hun kaller deg stygg og feit og at hun gir stygge blikk og ler av deg. Alle disse tingene, på hver sine måter, er å krenke deg - og sånn skal ikke foreldre behandle barna sine. En ting er å en gang i blant, i affekt, si noe man ikke mener, og så si unnskyld etterpå. Men om moren din igjen og igjen gjør slike ting og aldri sier unnskyld eller nekter for å ha gjort noe galt, så er det å utsette deg for psykisk vold. Du kan lese mer her hva vi på ung definerer som vold og se om du kjenner igjen noe.

Det er forståelig at du nå er lei deg over å ikke ha en familie du kan glede deg til å være sammen med. Alle ønsker jo et sted å høre til. Det er synd at besteforeldrene dine ikke ville høre heller, når du har vært så modig å si ifra. Du skriver at du sa ifra i sinne. Da kan det være en ide om du prøver å si ifra en gang til, på et tidspunkt der du er mer rolig og dere har litt tid. Kanskje de vil høre da, og så videre hjelpe deg å snakke med mamma?

Har du ellers andre du kan støtte deg på? Du har venner, det er bra. Hva med en forelder til? Eller tanter/onkler/andre familiemedlemmer som liker deg og som du stoler på? Du kan også snakke med dem. Jeg tenker i tillegg at du bør prøve å være mer på besøk hos dem, så du får litt pause fra det som skjer hjemme.

Til slutt vil jeg råde deg til å si ifra til noen som har som jobb å hjelpe ungdom. Dersom moren din fortsetter å behandle deg slik du beskriver her så kan det bli skadelig for deg i lengden, og da vil du trenge hjelp av en fagperson for å sette en stopper for det som skjer hjemme. Du kan starte med å si ifra til en som jobber på din lokale helsestasjon for ungdom, eller ved helsetjenesten på skolen din. Eller du kan ringe barnevernet og forklare anonymt. Så får du hjelp videre. Les mer i linkene om hvordan du går frem. Hvis du får sagt ifra kan den voksne du snakker med hjelpe deg å finne en god vei videre med mamma. Eventuelt kan den du snakker med kalle inn mamma til en felles samtale så hun skjønner alvoret. Noen ganger er det best at andre voksne sier ifra til voksne, om at ting har gått over streken. Det kan tenkes at det er sånn i ditt tilfelle. Mamma kan trenge litt veiledning og det kan også den voksne du snakker med hjelpe til med å finne.

Jeg har i tillegg lagt ved noen artikler under svaret mitt som gir flere tips til hva du kan gjøre for å få det bedre med mamma. Les dem! Alt godt til deg. Bra du reagerer når noe hjemme ikke er greit.

Jeg håper dette ga svarene du trengte. Lykke til!

Vennlig hilsen familieterapeuten på ung.no