Vil ikke ha mammaen i konfirmasjonen

Hei,

Så flott at du skriver til ung.no.

Den overskriften som jeg lagde på spørsmålet ditt var kanskje ikke det du egentlig spurte om, og ville ha svar på... Jeg synes du beskriver situasjonen din så godt. Du gjør det på en måte som gjør at jeg nesten kjenner den klumpen du har i magen litt selv og. Gjennom det du skriver, og måten du skriver og beskriver det på, så forstår jeg at du skammer deg litt over mammaen din, og opplever at hun er annerledes enn det du ønsker at hun skal være. Hun er kanskje annerledes enn sånn du kjenner henne, sånn hun egentlig er. Før hun ble syk. Og akkurat det, den skammen, men samtidig det savnet og hjertesorgen du føler over mammaen din, gjør at jeg forstår at egentlig er du bare uendelig glad i mammaen din, og kjenner på en sorg. Det er ikke så rart!

Jeg vet ikke hvor langtkommen sykdommen er hos moren din, og hvor annerledes den har gjort henne. Det kan jo gi symptomer både fysisk, eller motorisk og hvordan man ser ut og beveger seg, men også mentalt, eller kognitivt, altså hvordan man snakker, hva man snakker om og husker og sånn. I og med du sier at hun er et sted og får hjelp, så går jeg ut ifra at mammaen din har ganske langtkommen allerede.

Jeg tenker at det kanskje kan være fint for deg å snakke med noen om disse tankene du har rundt det å skulle ha mammaen din i konfirmasjonen din. Det er ikke så rart at du tenker at du ikke vil ha henne i konfirmasjonen din. Det kan kanskje til og med være ganske vondt for deg på en emosjonell dag. Og det er din dag, så det er viktig at du skal få føle at det er en bra dag for deg. Går det an å snakke med noen utenforstående om dette, og kanskje få litt hjelp til å snakke med pappa og eventuelt også mamma om dette? Kanskje du kan løfte det for helsesykepleier på skolen din, eller kanskje du kan spørre om å få snakke med noen på sykehuset som har peiling på sykdommen til mamma? Fortell dem hvordan du har det, og få hjelp til å sette ord på det som er vanskelig. Selvom alle situasjoner er ulike, så vil jeg tro at det er stor overføringsverdi fra andre tilsvarende situasjoner som både helsesykepleier, de på sykehuset og kanskje også pappa har vært borti.

Det kan også hende at når du har fått snakket gjennom det, at du ser at du virkelig ønsker å ha mammaen din tilstede i konfirmasjonen din. At akkurat konfirmasjonen din er en viktig dag å ha en person som betyr så mye for deg tilstede, og at du kommer til å angre om hun ikke er der. Eller tvert i mot. Eller kanskje pappa ser at det ikke er noe særlig å ha mamma der. Kanskje hun kan være der en stund, men ikke hele dagen.

Du har vært supergod på å forklare dette ut ifra hvordan du opplever det nå. Det er ofte lurt å diskutere så store avgjørelser med andre, slik at du ikke blir sittende helt alene med ansvaret. Og det kan hende at du blir overrasket.

Jeg vet ikke om det var noe særlig godt svar på det du lurer på? Jeg ønsker deg veldig mye lykke til!

Med vennlig hilsen helsesykepleier

i samarbeid med ung.no