Er det tabu å snakke om å ha lyst til å dø?

Gutt, 18

Hvorfor er det ikke lov å ønske å dø? Det er en ting jeg synes er vanskelig å skjønne egentlig. Vi snakker jo så mye om at det er lov til å være annerledes, til å tenke annerledes, til å være utenfor "normen", liksom. Det er greit å ha forskjellige meninger og være uenig i alle slags tema, men så fort man kommer til liv og død så er det bare en riktig måte å tenke på? Skjønner at dette kanskje blir for filosofisk, men jeg lurer genuint på det. Jeg har hatt lyst til å dø egentlig nesten så lenge jeg kan huske. Tror jeg først hadde tanken når jeg var rundt 6 år, om at jeg ikke ville våkne igjen. Jeg er klar over at dette sikkert er en tegn på at jeg er "mentalt syk", men har det noe å si? Jeg fungerer bra i hverdagen. Jeg har venner, jeg får gode karakterer. Jeg er ikke deprimert, jeg bare ser ikke noe poeng med å leve, og lurer på hvorfor det er så ille? Folk ser jo på deg som om du er gal hvis du sier det. Jeg har ikke tenkt til å ta livet av meg, men ser ikke hvorfor det er så tabu..?

Svar

Hei

Jeg tenker ikke du er syk, er deprimert eller at det er noe annet galt med deg om du har tanker om døden, eller lyst til å dø.

Å ha tanker om å dø, hører med til livet. Vi vet alle at vi skal dø en dag, bare ikke når. Naturlig nok vil det da dukke opp spørsmål om hva som er vitsen med å leve, hva er vitsen med at vi skal være her, på godt og vondt.

Vet ikke hvorfor det blir et "tabu" å snakke om, eller er det faktisk det?

Det jeg tror er at veldig mange opplever det å snakke om døden som noe alvorlig. Mange er redde for å dø. Kanskje ikke døden i seg selv er det som skremmer folk mest, men tanken på hvordan de skal dø. Fordi de er redd for sykdom, smerte og det uvisse, det å ikke vite.

Vi kan forstå dette ut fra at mennesker er skapt med en sterk overlevelsesevne. Både for det enkelte menneske og for menneskeheten. Her er det ingen gode svar på hvorfor det er sånn.

Hver dag utfører vi mennesker handlinger som handler om overlevelse. Alt fra at vi kler oss etter været, spiser, sover, har nære relasjoner, gir noen en klem for å få berøring, tror på noe og ser oss for når vi går over veien. osv.

Noen er veldig påpasselige med alt de gjør for å trygge seg selv, mens andre er litt mer "uvørne" hvis man kan si det på den måten. Noen gjør halsbrekkende stunt og driver med ekstremsport, med livet som innsats for å kjenne at de virkelig lever.

Antagelig er det opp til hver enkelt av oss å finne en mening med vårt eget liv, slik at det blir et så bra liv som mulig.

Jeg tenker det er flere som tåler og ønsker å snakke om døden og meningen med livet sammen med deg. Før eller siden treffer du noen likesinnede som ikke opplever det som skremmende eller tabu.

Ønsker deg alt godt.
Vennlig hilsen psykiatrisk sykepleier for ung.no

Besvart: 31.1.2025