Hvordan skal jeg tåle å ikke bli elsket og akseptert av egne foreldre?

Hei kjære du

Du stiller et veldig stort og sårt spørsmål som jeg nok ikke kan svare deg godt nok på. Fordi du er et menneske med evne til å føle og å knytte deg til andre, så vil du bli såret og skuffet når dine foreldre avviser deg som du beskriver. Samtidig er ikke noe av dette din skyld. Det høres ut som om du har strukket deg langt i mange år for å gjøre dine foreldre fornøy. Du skal være stolt av at du nå har funnet din egen vei og tør å være deg selv.

Jeg vil gi deg to råd. Først, ikke tro at du kan tåle dette alene. Tenk gjennom hvem du har i nettverket ditt som du kan være åpen med. Finnes det en slektning, venn av familien eller en annen du har tillit til som kan være der for deg når du blir trist og trenger en prat? Kan hende vil du trenge å snakke med profesjonelle med ekstra kunnskap om det du står i. Jeg kan anbefale https://sexogsamfunn.no/ hvis du har spørsmål knyttet til seksualitet og identitet. De har poliklinikk i Oslo og en chat tjeneste for resten av landet. Du kan også kontakte helsestasjon for ungdom eller be fastlegen din om hjelp.

Det andre rådet jeg vil gi deg er å forsøke å få familien din til å forstå deg. Det kan du gjøre for eksempel ved å skrive et brev til dem. Der kan du forklare hvordan det er å være deg nå. Du kan setter ord på hvordan det var å komme hjem og se at alt ditt var pakket bort, hvilke følelser det vekket i deg. Skriv mest om hva du savner, og hvordan du skulle ønske at dere kunne ha det i stedet for å kritisere dem. Da er det størst sjanse for at de ikke går rett i forsvar.

Du kan også skrive et eget brev til din søster som er tilpasser hennes alder og deres relasjon.

Kan hende får du ikke svar, eller de vil fortsette å avvise deg. Samtidig kan du da si til deg selv at du har gjort det du kan for at det skal bli bra. Du har strukket ut en hånd og fortalt dem hvordan du har det. Mer får du kanskje ikke gjort nå. Det kan være lettere å akseptere situasjonen du er i når du vet dette.

Til slutt vil jeg si at ingen får PTSD av at deres datter står fram som lesbisk. Det du opplever der er at de går i en offerrolle og bruker det som en hersketeknikk. Det er ikke så greit gjort. I podcasten “Pia og psyken” kan du finne en episode om offerrollen som kanskje er nyttig for deg.

Jeg ønsker deg alt godt <3

Vennlig hilsen familieterapeuten i samarbeid med ung.no

Vi har valgt ut dette for deg

Trenger du noen å snakke med?

Trenger du noen å snakke med om kjønn og identitet?