Familien min har så strenge grenser at føler meg fanget. Hva kan hjelpe?

Hei,

Jeg forstår at du opplever at relasjonen til din egen familie er utfordrende. Dere står på hver deres side av det som er viktige verdier for dine foreldre. Disse verdiene sitter antakeligvis såpass dypt i dem at du kan oppleve det som "fengslende" når du mottar deres veiledning.

De aller fleste foreldre bryr seg om og er glad i barna sine. Jeg tror dette også om dine foreldre - jeg tror de bare vil deg det beste, og opplever at de selv har valgt "det beste". Ikke så rart om de ønsker og håper at du skal få del i dette.

Når du tar avstand fra deres tro, den de har oppdratt deg i, kan dette oppleves sårt og vondt for dem, og det er ikke utenkelig at de derfor ikke helt klarer å formilde sin kjærlighet til deg. Plutselig tar omsorgen en form de kanskje selv ikke ønsker. At du føler du må "på på eggeskall" høres imidlertid usunt ut.

Parallelt med det som handler om at foreldrene dine er kristne lanserer du en ting til; du bor for deg selv, og du har endel fravær. Uavhengig av dine foreldres verdivalg er det faktisk et godt valg å ønske å hjelpe sin datter i sine utfordringer med å følge opp egen skolegang.

• Hva vet foreldrene dine om din begrunnelse for å flytte bort fra dem?
• Vet de at du ikke er kristen?
• Har du noen gang hatt en samtale med mamma om hvordan du opplever henne?

Jeg får noen spørsmål, og derfor tenker jeg det kunne vært ok for deg å kontakte Alarmtelefonen (chat eller telefon). Vi lytter og prøver å sette oss inn i din situasjon. Vi kan hjelpe deg å sortere og vi kan hjelpe deg å finne handlingsalternativer.

Du er 17 år, og om under ett år kan du gjøre som du vil - nesten :) Når du blir 18 er du myndig, og kan selv bestemme alt det som foreldrene dine har bestemt for deg. Du endrer deg ikke på bursdagen, og det er vel nettopp det du beskriver; du har allerede valgt andre verdier for ditt liv, og jeg kan forstå at det kan være tøft - særlig fordi dine foreldre virker ganske "grunnfestet" i sin overbevisning.

Du er 17 år, og da ER det faktisk sånn at det fortsatt er dine foreldre som har ansvaret og omsorgen for deg. Men det kan høres ut som om de "tyner" den ordningen litt, og ikke helt "ser" at du er blitt en moden, ansvarsfull ung kvinne.

Og på sett og vis gir du dem et poeng når skolefraværet øker.

Jeg tror dere må sette dere ned, og prate sammen. Ikke bare fordi du er under 18, men fordi du kommer til å bli over 18 - uten at det gjør deg foreldreløs (heldigvis). Selv om nå kan klare å omgå en løsning hvor du bor hjemme, så skal du forholde deg til dine foreldre i mange år fremover - uansett hva de tro på, og uansett om du tror eller ikke :)

Les gjerne vedlagte artikler. Håper de er til hjelp.

Hilsen Alarmtelefonen for barn og unge (116 111) i samarbeid med ung.no

Du kan kontakte oss anonymt, hele døgnet