Jeg vil vekk fra beredskapshjemmet, jeg vil hjem...

Hei, og takk for at du skriver til ung.no!

Jeg forstår at du er fortvilet og lengter hjem <3 Nesten uansett hva slags omsorg man lever under er man glad i foreldrene sine og vil savne de om man blir flyttet. Og i tillegg blir man jo fjernet fra nærmiljøet sitt og savner naturlig nok venner og skole.

Nå skriver du ingenting om hvorfor du er i beredskapshjem, og da må jeg bare forsøke å svare deg på generelt grunnlag.

Det kan hende at du ikke forstår hvorfor du har måttet bli flyttet hjemmefra, men det er faktisk sånn at barnevernet nok vet mer om omsorgssituasjonen hjemme hos deg enn du selv vet. Og sånn må det være. Barn må skånes mot noen opplysninger og stole på at det barnevernet har vurdert faktisk er det beste for deg selv om du ikke kan forstå det. Når du blir voksen, vil du kunne få vite mer, og da håper og tror jeg at du både forstår hvorfor du ble flyttet i fosterhjem og at du er glad for at det skjedde <3

Alle barn som bor i fosterhjem har en lovfestet rett til egen tilsynsfører. Når det gjelder beredskapshjem står det følgende i loven: Plasseringer i beredskapshjem er oftest ment å være kortvarige og midlertidige. Det vil da ofte ikke være hensiktsmessig å oppnevne tilsynsfører. Ikke sjelden strekker oppholdet i beredskapshjem likevel over mange måneder, og det må da konkret vurderes om sikring av barnets ivaretakelse tilsier oppnevning av tilsynsfører. Du skal bo der så lenge som 6 måneder og da tenker jeg at du bør etterspørre en tilsynsfører.

Tilsynsføreren skal føre kontroll med at du har det godt der du er plassert. Tilsynsfører skal være ”barnets særskilte uavhengige støtteperson”. Tilsynsfører skal være en person som du skal kunne ta opp eventuelle problemer med, for eksempel problemer knyttet til plasseringen og/eller problemer du har når det gjelder barneverntjenesten. Det er altså din person som skal hjelpe deg under plasseringen :-)

Mitt råd til deg er for det første å finne ut om du har og hvem som er din tilsynsfører, og så be om en samtale med vedkommende. Jeg forstår at det er vanskelig å snakke med en du ikke kjenner, men jo flere ganger du treffer vedkommende, jo bedre blir dere kjent. :-)

Videre vil jeg råde deg til å forsøke å være åpen om hvordan du har det med beredskapsforeldrene dine. De vet at dette er vanskelig for deg, og er der for å trøste deg og ta imot det som er vanskelig. Fortell de at du savner alle hjemme og at du ønsker å gå på skole. De kan ikke oppfylle alle ønskene dine da de må forholde seg til vedtakene til barnevernet, men de kan lytte til deg og hjelpe deg til å ha det best mulig i tiden du skal være der :-)

Håper dette var til hjelp for deg <3

Lykke til!

Vennlig hilsen helsesykepleier, ung.no