Jeg bor i fosterhjem og savner mamma...

Takk for at du skriver til ung.no!

Kjære deg, jeg forstår at du er fortvilet og lei deg og savner mamman din. Jeg er helt sikker på at mammaen din er veldig snill og veldig glad i deg selv om hun sliter med rus <3

Men det som ikke er så lett å forstå for barn og ungdom er at rus er så altoppslukende av det ikke gå an å kombinere det med å være foreldre. Når du treffer moren din en gang i måneden er hun nykter (Ikke ruset). Det er slik du ser henne, men en rusmisbruker er ikke nykter hele tiden, og når man har ruset seg blir man en annen person som ikke er i stand til å ta vare på andre, og ofte ikke engang en selv. Dette gjelder uansett hvor søt og snill man er og uansett hvor glad man er i barna sine. Det er rusen som har makten over personen om du forstår :-)

Jeg forstår at du føler at du ikke blir hørt på av barnevernet, men det er faktisk sånn at barnevernet nok vet mer om omsorgssituasjonen hos moren din enn du selv vet. Og sånn må det være. Barn må skånes mot noen opplysninger og stole på at det barnevernet har vurdert faktisk er det beste for deg selv om du ikke kan forstå det. Når du blir voksen, vil du kunne få vite mer, og da håper og tror jeg at du både forstår hvorfor du ble flyttet i fosterhjem og at du er glad for at det skjedde <3

Det er bra dere barna bor i et fosterhjem der dere har snille fosterforeldre. Veldig synd at du bare får treffe søsteren din hver 6 uke. Men kanskje det går an å gjøre noe med det?

Alle barn som bor i fosterhjem har en lovfestet rett til egen tilsynsfører. Tilsynsføreren skal føre kontroll med at du har det godt i fosterhjemmet. Tilsynsfører skal være ”barnets særskilte uavhengige støtteperson”. Tilsynsfører skal være en person som du skal kunne ta opp eventuelle problemer med, for eksempel problemer knyttet til plasseringen og/eller problemer du har når det gjelder barneverntjenesten. Det er altså din person som skal hjelpe deg under plasseringen :-)

Mitt råd til deg er for det første å finne ut hvem som er din tilsynsfører, og så be om en samtale med vedkommende. Jeg forstår at det er vanskelig å snakke med en du ikke kjenner, men jo flere ganger du treffer vedkommende, jo bedre blir dere kjent.

Videre vil jeg råde deg til å forsøke å være åpen om hvordan du har det med fosterforeldrene dine. ikke gråt alene på rommet ditt. Gråt heller i armene på fostermor eller fosterfar. De vet at du har det vanskelig inni deg, og er der for å frøste deg og ta imot det som er vanskelig. Prøv. Det er sikkert vanskelig først, men så vil du se at du kan stole på de.

Du kan også snakke med helsesykepleier på skolen din. Da har du en god støtte når du er på skolen og tankene dine blir vanskelige :-) Helsesykepleier har taushetsplikt, så det du forteller om der, blir der.

Håper dette var til hjelp for deg <3

Lykke til!

Vennlig hilsen helsesykepleier, ung.no