Har flyttet i fosterhjem, kjenner at jeg ikke er så glad i pappa lenger

Hei!

Jeg forstår at det er vondt å føle det du gjør for din pappa, selv om du har lov å føle det. Du merker at du ikke kjenner glede for forholdet deres lenger, skriver du, og at du trekker deg unna han nå som du har kommet i fosterhjem.

Du har ikke bodd lenge i fosterhjem, og jeg tenker at du gjerne kan legge inn energien din der en periode. Det er krevende å flytte og bli en del av en ny familie. Du har nok opplevd mye, og du kan nå bruke tiden nå på å komme deg til hektene. Du har klart å knytte deg til fosterfar, og det er veldig fint. Det sier jo også mye om deg, at du klarer å stole på andre mennesker og slippe dem inn i livet ditt.

Samtidig er det normalt at du har blandete følelser ovenfor faren din og det er - som du selv skriver -helt lov! Det at du har "koblet deg fra" faren din følelsesmessig kan du tenke på som en slags beskyttelse du laget som barn for å ta vare på deg selv i en vanskelig familiesituasjon. Foreldrene dine klarte ikke å ta vare på deg, de var psykisk syke og hadde nok med seg selv. De fikk deg aldri til å føle deg elsket. Da var det en naturlig reaksjon fra din side å ikke forsøke å elske dem tilbake, for da ville du jo bare blitt såra og skuffet.

Jeg vet ikke om det gir mening å se det på den måten? Jeg tenker at det ikke er din skyld at du trekker deg unna, jeg tenker på det som en naturlig reaksjon på den vanskelige situasjonen som du var, og er i.

Det er trist at foreldrene dine var for syke til å ta vare på deg og gi deg den omsorgen du trengte, og at du levde så lenge i dette. Alle barn og ungdommer har rett til å få trygghet i familien sin, og til å kjenne at noen elsker dem. Det fikk ikke du da, men kanskje kan du få en ny sjanse til å knytte deg til noen voksne omsorgspersoner nå? Jeg tenker at det ikke er for sent. Hvis du klarer å la den dårlige samvittigheten og skammen få være litt i fred (selv om disse følelsene er inni deg så betyr det ikke at de har rett eller at de skal få styre deg) så kan du utforske litt mer hvordan forholdet til fosterforeldrene dine føles og hvordan du ønsker å gå veien videre med dem i livet.

Det er fantastisk fint at du i det hele tatt klarer å kjenne på å bli elsket, når du i så lang tid har manglet den følelsen. Det kan kanskje handle om å tørre å bli elsket, uten å bli for redd for at det skal gå over eller forsvinne? Så øv på å ha tillit til at dine nye fosterforeldre er i bedre stand til å forstå deg og gi deg trygghet og kjærlighet enn hva du har opplevd tidligere at voksne er. Tør du det, så får du gode erfaringer og du vil føle deg sterkere og mindre ensom. Du kan bruke gode erfaringer du får nå, til livet som kommer videre og, om du knytter deg til nye personer (f.eks venner/kjærester/egne barn).

Og kanskje får dine biologiske foreldre det bedre med seg selv etter hvert. Da kan det hende dere kan få tilbake et forhold som er godt for dere alle. Du kan være litt tålmodig og se hva som skjer, uten å bli for opptatt av det som har vært eller det som kommer. Kos deg med den tilværelsen du har nå i fosterfamilien din.

Jeg håper du har noen å prate med om alt du har opplevd. Kanskje har du en saksbehandler i barnevernet som har fulgt deg i prosessen med å flytte i fosterhjem. Er denne personen en det er OK å prate med? Evt kan du be om samtaler hos psykolog via fastlegen din, eller via helsestasjon for ungdom.

Du har mye å bearbeide, tenker jeg. Alle mennesker trenger hjelp til en slik prosess. Du skriver at det du føler er fryktelig vondt. Da er det viktig at du ikke bærer på det alene. Det vonde vil dempes om du får satt ord på det og fått det ut.

Det at du tenker over hvordan du har det og hva du føler er gode egenskaper, og det at du tør å kjenne på også ting som er vondt vil nok styrke deg. Vi mennesker har behov for å forstå litt hva som skjer med oss.

Skriv gjerne til oss igjen! <3

Vennlig hilsen familieterapeut, ung.no