Jeg bor i fosterhjem, vil flytte hjemmefra

Jente, 15

Hei, jeg har det ikke så bra hjemme.. og jeg har gått med dette i mange år uten å snakke om det med noen. Før jeg forteller må jeg si som context at jeg bor i fosterhjem, og har gjort det siden jeg var 9 måneder gammel, så dette er for meg familie og hverdagen min. Jeg har også autisme og andre utfordringer i hverdagen som gjør at jeg sliter med ADL og slikt. Det som er vanskelig for meg er at mamma kritiserer meg.. og er veldig dømmende.. jeg har kommet til et punkt at min mentale helse er utrolig dårlig, og jeg går rundt med en redsel for å gjøre noe feil og at jeg gjør noe som plager henne, jeg vil ikke at hun skal bli sur på meg.. hun hater når jeg blir sur tilbake og pleier å true meg med at jeg ikke får være med på ting som er gøy vis jeg ikke skjerper meg. Jeg får også kommentarer på alt mulig, som håret mitt, klær jeg vil ha på meg, hva jeg sier og gjør og det blir bare feil.. Jeg vil flytte hjemmefra.. jeg gleder meg til å bli voksen. Hva burde jeg gjøre?

Hei

Det høres ut som at du har hatt det vanskelig over lang tid. Jeg kan godt forstå at du blir sliten når du hele tiden føler at du må passe på hva du sier og gjør for å unngå kritikk og konflikter.

Jeg tenker at du bør snakke med barnevernstjenesten. Alle som bor i fosterhjem skal ha en kontaktperson som følger opp hvordan man har det. Det er viktig at barnevernstjenesten vet at det er vanskelig nå.

Barnevernstjenesten gir også veiledning til fosterforeldre. Kanskje fostermoren din kan få hjelp til å forstå deg litt bedre? Du kan også gjerne snakke med moren din selv og fortelle henne hvordan du opplever ting.

Du kan også snakke med helsesykepleier eller en annen voksen du stoler på. Det høres ut som at du trenger noen som kan lytte til deg og hjelpe deg med å finne ut av situasjonen.

Det er jo noen år til du kan flytte helt for deg selv. Men du kan gjerne tenke på framtiden og planlegge litt. Mange opplever at det hjelper å ha noe å se fram til.

Noen ungdommer reiser også på folkehøgskole. For mange kan det være en trygg og fin overgang til et mer selvstendig liv.

Samtidig tenker jeg at det viktigste er at du får hjelp nå. Du fortjener å ha det trygt og godt hjemme, og det er viktig at de voksne som har ansvar for deg får vite hvordan du har det.

Lykke til! Skriv gjerne til oss igjen.

Vennlig hilsen familieterapeut, ung.no

Besvart: 1.8.2026