Har man ADHD livet ut?

Hei,

De fleste som får diagnosen ADHD som barn og ungdom opplever at symptomene demper eller endrer seg med alder og modning. Det er derfor mange voksne som opplever mindre strev og bedre fungering enn da de var yngre.

Mennesker med ADHD strever ofte med å regulere følelsene sine og det kan dermed «koke over» litt raskere hos de enn hos andre. Det er imidlertid store individuelle forskjeller blant mennesker med ADHD. Noen strever mye med reguleringer av følelser og sinne og andre mindre.

Ungdommer med ADHD-vansker kan ha en økt tendens til å være oppfarende og få hyppige sinneutbrudd. Deres impulsivitet og hyperaktivitet gjør det vanskeligere for dem å regulere eller omforme sin frustrasjon til mer sosial akseptable handlinger. Hverdagen kan derfor være preget av et høyt konfliktnivå.

For å kunne tåle følelsene sine på best mulig måte uten at det koker over, er å i første omgang passe på at man har rutinene sine så godt man kan på plass. Det er viktig å passe på at man får nok søvn (helst 8 timer hver natt og ikke sove på dagen), nok måltider gjennom dagen (helst 5 måltider inkludert mellommåltider) og også god balanse mellom fysisk aktivitet/hvile og skole/fritid. Ved å ta vare på helt basic behov så vil kroppen tåle mer påkjenninger uten at det blir overveldende. Vi kjenner alle til at dersom vi er slitne, sultne og slappe så vil vil ha kortere lunte og kanskje si eller gjøre ting vi angrer på. Ved å ta forhåndsregler på gode rutiner kan man passe på at dette ikkje skjer like ofte.
Det å ønske å endre seg er det første og viktigste steget. Når du er klar over dine sårbarheter på dette området så er det lurt å hjelpe seg selv til å minne seg på at du kan trekke deg unna når du kjenner at det bygger seg opp. Istedenfor å rope og kjefte kan du trekke deg unna litt eller si at du ikke kan snakke om det akkurat nå. Så kan du komme tilbake litt etterpå når følelsene har roet seg for å ikke si noe når følelsene koker som verst.

Når det er sagt så er det også slik at sinne ofte kan bli sett på som en litt "negativ" følelse som vi helst ikke skal vise så mye av. Det er imidlertid viktig å huske på at sinne er en kjempeviktig følelse som skal hjelpe oss å holde grensene våre og som hjelper oss å passe på både at ikke andre eller oss selv blir behandlet dårlig/urettferdig. Så det er viktig at du ikke får følelsen av at jeg råder deg til å få vekk sinnet for det gjør jeg ikke. Men det viktige blir at man lærer seg å dempe reaksjonen på sinnet slik at man ikke havner i situasjoner der man angrer veldig på noe man sa eller gjorde som kanskje blir litt for voldsomt i forhold til situasjonen.

Her vil du også få noen råd om hvordan du kan mestre sinnet ditt.

Snakk med søsteren din og fortell henne hvor glad du er i henne og at du virkelig prøver å ikke handle på den måten du gjør. Det at søsteren din har forståelse for utfordringene du har vil mest sannsynlig hjelpe henne til å reagere annerledes i møte med ditt sinne, som igjen vil være regulerende for deg.

Det kan være godt å snakke med noen om dette. Helsesykpleier på skolen din kan være et godt sted å begynne. Søsteren din kunne vært med på noen samtaler der?

Jeg sender deg mange gode tanker

Med vennlig hilsen psykolog