Forholdet mellom meg og mamma er dårlig, hun forstår meg ikke. Jente 17.

Hei!

Så leit at du og moren din har fått et så dårlig forhold. Hun gir inntrykk av at det er din skyld når ting blir vanskelig, men jeg lurer på om det heller kan handle om noe hos henne. Kanskje er det uvant for henne at du begynner å bli så selvstendig og voksen? Det er typisk at foreldre til større ungdommer ikke klarer å gi helt slipp på dem som de små barna de en gang var. Foreldre kan fortsette å bestemme og å lage regler som om barna deres fortsatt var 13-14 år, ennå de er på vei til å bli myndige.

Ellers kan det jo handle om mange andre ting og. Kanskje er det et kontrollbehov moren din har, fordi hun er bekymra? Kanskje er det trist for henne at du snart er voksen og forsvinner ut av hjemmet? Kanskje er det bare gammel vane at hun bestemmer så mye? Kanskje er hun frustrert over at hun ikke klarer å kommunisere med deg slik hun ønsker og så legger hun skylda på deg? Alle disse tingene er typiske ingredienser når foreldre og ungdommer får det vanskelig i forholdet sitt. Og hvis det er noen trøst er det veldig normalt, ja.

Samtidig må du jo få andre regler nå som du er så voksen. Du har prøvd å snakke med henne en gang, skriver du. Jeg foreslår at du prøver igjen. Snakk med henne en dag dere er venner fra før, kanskje etter at dere har gjort noe hyggelig sammen? Du kan kanskje ta initiativ til det først. Spør om dere f.eks skal å gå og kjøpe en is, ta et bad, se på gamle fotalbum, gå og shoppe, se noe gøy på TV, lage middag sammen, eller noe helt annet du vet at dere begge kan like. Etter at man har hatt en hyggelig stund sammen er det lettere å prate uten at det blir sure miner. Da blir man liksom minnet på at man liker hverandre tross alt.

Start samtalen med å si at du ønsker et godt forhold til henne og at det er derfor du vil prate. Da begynner du med en positiv ting. Så kan du f.eks si noe sånt som: "mamma, nå er jeg snart 18 år og myndig. Men jeg bor jo fortsatt hjemme her med deg, og da lurer jeg på hvordan vi to kan ha det best mulig sammen fremover. Du må la meg få litt friere tøyler, for jeg må få lov å utvikle meg og leve livet mitt. Hvis du lar meg være mer selvstendig så vil jeg klare å ha det bedre når vi to er sammen hjemme og".

Så får du se hva hun svarer. Du kan spørre om det er noe konkret som mamma er bekymret for, med tanke på de strenge reglene. Hvis hun setter ord på hva hun eventuelt bekymrer seg for kan det bli lettere for deg å forklare eller berolige henne på akkurat det. Men først må du jo vite hvorfor hun setter alle disse strenge reglene. Jeg tipper hun egentlig bare vil ditt beste, men har glemt å se ting fra ditt perspektiv.

Så ikke gi opp moren din. Forsøk heller å være tydelig og tålmodig, og forsøk som sagt en ny prat. Du kan kanskje også høre om hun vil prate med foreldrene til noen av vennene dine, så de kan bli enige om felles regler på noen områder. Foreldre kan ha god nytte av å snakke med hverandre på tvers. Om man vet om hverandres regler og holdninger er det lettere å si ja til de samme tingene.

Jeg legger ved noen artikler under svaret mitt her som ellers har mange gode tips til hvordan man snakker med foreldre om vanskelige temaer. Leser du dem før du snakker med moren din har du et godt utgangspunkt for at samtalen vil gå bedre enn sist. Lykke til!

Vennlig hilsen familieterapeuten på ung.no